Man tenker, hvordan kan noe så ubegripelig skje?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

To barn og en mamma er drept. Ifølge politiet av sin egen far og samboer. Han skal ha drept sin egen familie, tent på huset og tatt sitt eget liv.

Det er så forferdelig at det gjør vondt langt inn i sjelen.

Rosene og lysene som er lagt ned på brannåstedet, vitner om et lokalmiljø i stor sorg. En sorg over at en hel familie er revet bort fra nærmiljøet. Kontrasten til fine minner fra idrettsbanen og vaffelsteking på fritidsklubben kunne ikke vært større.

Fredag morgen kom sjokkbeskjeden. Om at det vi for noen dager siden omtalte som «svelvikbrannen», en tragedie i seg selv, trolig dreier seg om et trippeldrap, selvdrap og en påsatt brann. Naboer, familie, venner, skolekompiser og kollegaer står vantro tilbake. De savner nabofamilien sin. Alle fire. Og forstår ingenting.

Pressemeldingen fra Drammensregionens brannvesen der den siktede familiefaren jobbet, sier sitt om hvor nært tragedier kan komme, selv for profesjonelle redningsfolk: – Våre tanker går til de pårørende og lokalsamfunnet. Vi er i sjokk og sorg, og ber om forståelse for vår situasjon i øyeblikket. Vi trenger ro til å bearbeide denne tragedien.

Vi er ikke en større region og kommune enn at vi føler alle med dere. Som naboene som var i svømmehallen med familien sist torsdag, og ungene som hadde den avdøde brannkonstabelen som trener på allidretten.

Man tenker, hvordan kan noe så ubegripelig skje? Hva får et menneske til å ta med det kjæreste man har i døden? Kunne det vært unngått?

Det skjer svært sjelden i Norge, og det er selvsagt altfor tidlig å peke ut årsaker, motiver og skyld når mennesker er i dyp sorg. Folk må få sørge og bearbeide følelser, og politiet må få gjøre jobben som kreves med å bringe de kjølige faktaene på bordet. Finne svar på alle spørsmål som dukker opp når det verst tenkelige har skjedd.

Alle tragedier er på sin måte unike. Samtidig vil den trolig gå inn i statistikken over det vi kaller familiedrap, som det ikke finnes så mye kunnskap om. Kanskje fordi vi ikke orker å snakke om det? Fordi vi vil «la de døde hvile i fred», som flere oppfordrer til på Facebook.

Det er likevel viktig å få svar. Både for familie, nærmiljø og venner. Det bidrar til forsoning på den ene siden, men kan også bringe viktig kunnskap til oss alle om hvordan lignende tragedier kan forhindres i fremtiden, på den andre.

I fjor la Partnerdrapsutvalget frem sin rapport, som etter å ha gått gjennom drapssaker der gjerningspersonen enten var partner eller ekspartner med den drepte, konkluderer med at i et flertall av sakene var det ikke blitt satt i verk tiltak som kunne hindret partnerdrapene.

Vi vet foreløpig ingenting om tragedien i Svelvik kunne vært forhindret. Kanskje får vi heller aldri svar.

Men ikke desto mindre viktig er det å snakke åpent om det som har skjedd. Ikke gjøre som vi som storsamfunn gjorde helt frem til 2009: Å misvisende dysse ned partnerdrapssaker der gjerningsperson hadde tatt sitt eget liv, definere dem som såkalte familietragedier og dermed isolere dem bort fra alt samfunnsansvar og relevans. Vi må kalle det hva det er. Har noen drept familien sin, så er det et «familiedrap», ikke en «familietragedie».

Ikke minst er det viktig å snakke med barn om slike hendelser. Barn får med seg nyheter, er nysgjerrige og begynner å gruble. Da er det viktig at vi voksne er til stede og kan ta den praten. Som familieterapeut Sarah Bjerknes sier til Drammens Tidende: – Det er viktig å ikke vente til barna kommer til deg.

Og ikke vær redd for å spørre: Hva har du hørt? Hva har du tenkt? Hva har du følt? Det er egentlig en læresetning om åpenhet og inkludering vi alle kan ha nytte av, uansett alder.

LES OGSÅ: