Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
5. juli hadde jeg og min kollega, Ingunn Gavelstad, et meningsinnlegg publisert i Drammens Tidende, hvor vi kritiserte metoder brukt av avisen i reportasjen deres om massasjesteder i Drammensdistriktet.
Vi kritiserte blant annet avisens utleverende bildebruk og skjermdump, og spekulative overskrifter som «seks av ti massasjesteder tilbyr sex». Samme dag skriver redaktør i Aller Media Norge, Andreas Heen Haaland-Carlsen, en Facebook-kommentar under innlegget vårt:
«Det er merkelig og litt alvorlig at ledere i Kirkens Bymisjon prøver å hysje ned en avis som gjør jobben sin. Her bør de forklare seg. Hva ønsker de å oppnå? Skal det legges lokk på at det foregår omfattende prostitusjon i Drammen? Hvorfor mener lederne i bymisjonen at jeg ikke skal få vite om at dette foregår i mitt nærmiljø? Påstander om at avisa bruker «spekulative overskrifter» er det vanskelig for avisa å forsvare seg mot. Bymisjonen-lederne bør forbeholde sånne påstander til de faktisk har noe for seg. Det er bra at vi har en lokalavis som avdekker ulovlige forhold i Drammen. Prøv på nytt, bymisjonen»
Haaland-Carlsen, vi har ingen intensjon om å legge lokk på en debatt om prostitusjon i Drammen. Det foregår mye prostitusjon i hele landet, også i Drammen. I hovedsak foregår det meste av prostitusjonen gjennom annonser på nett, men også fra massasjeinstitutter. Nadheim er et prostitusjonstiltak i Oslo, men vi følger opp en god del personer som selger sex i østlandsområdet, deriblant fra massasjeinstitutter.
Men, det er viktig at debatten om prostitusjon er preget av kunnskap og nyansering. Vi vet, etter mange års arbeid på massasjeinstitutter, at mange av dem som selger sex på institutter ikke ønsker å selge sex, men opplever stort press fra kunder til å gi ekstratjenester.
Mange på massasjeinstitutter selger ikke sex. Selv om noen tilbyr dette, er det viktig å ha med seg at de som selger sex i hovedsak ikke ønsker å selge sex, men massasjetjenester. Det er derfor viktig å ikke sette likhetstegn mellom massasjeinstitutt og sex salg.
Nå under koronatiden er det mange som har mistet kunder, og har ingen alternativ inntekt, og er i en spesielt sårbar situasjon. Jeg viser for øvrig til rapporten Pro Sentret publiserte nylig, der en ser at situasjonen for dem som selger sex er blitt ytterligere forverret.
Hva er egentlig så galt med seksuelle tjenester?
Vi møter mange på institutter som er fortvilet over at mange kunder etterspør tjenester de ikke ønsker å utføre, men ser seg nødt til å utføre på grunn av vanskelig økonomi. Og mange ønsker overgang til annet type arbeid.
Men arbeidsmarkedet er vanskelig. Denne type oppslag kan fort skremme bort kunder som nettopp ønsker massasje, og som nå holder seg borte. Debatten bør derfor være nyansert, men hemmelighold om hva som foregår tjener ingen.
Jeg skulle ønske et større fokus på situasjonen for alle som selger sex, ikke minst de som selger sex på massasjeinstitutter. Jeg synes oppslaget i Drammens Tidende i liten grad ivaretar dette.
Det er også viktig at debatten preges av respekt for sexselgere, som allerede er en stigmatisert gruppe.
I Drammens Tidende lørdag 5. juli intervjues sexolog Live Mehlum om personer som kjøper sex. Et godt intervju. Artikkelen får derimot overskriften «Live har snakket med hundrevis av horekunder – nå vil hun fortelle hvem som kjøper sex.»
Live Mehlum omtaler ikke kjøpere av sex som «horekunder», det er det Drammens Tidende som gjør. Horekunde, altså kunde av en «hore» er ikke en omtale av personer som selger sex avisa verdig.
Seks av ti massasjesteder tilbyr sex: – Du får det du vil, men jeg kan ikke si mer på telefon
«Hore» brukes oftest som seksuell umoral generelt, er et skjellsord som en jobber hardt med å få ut av skolegårdene. De som selger sex er altså «horer», de som kjøper sex er «kunder». En «hore» er et begrep som kobles til det å være urenslig, eller «ikke ærbar». Og det er et sterkt kjønnsspesifikk begrep. Slik sett rammer denne type språkbruk alle kvinner.
Vårt senter, Nadheim, Kirkens Bymisjon, kaller oss et senter for personer som selger eller bytter sex. Vi kaller oss ikke «Senter for horer». Det er både menn, kvinner og andre kjønn som selger sex. Og kjøper sex. Mange som selger sex er i en ekstrem vanskelig situasjon, og finner ikke andre inntektsmuligheter enn det å selge sex. Men det betyr ikke at de har en dårlig (seksual) moral. Men de har som regel en svært vanskelig hverdag, og fortjener å behandles med respekt – ikke trakassering.
Så ja, til en åpen kunnskapsbasert debatt, men sensasjonsoppslag, med tilhørende bildebruk, har jeg liten sans for.
Sexolog slår i hjel myten om «den gamle grisen»: – Sex-kunden er naboen, broren, politimannen og juristen
Traff på valp. Da brøt dramatikken løs: – Bet eieren i stedet
