Drammens Tidende deler ut terninger til politikere for deres innsats. Kanskje vi politikere bør svare tilbake med terningkast?

Svært mange medievitere, filosofer, advokater, menneskerettsforkjempere, leger, psykologer og samfunnsdebattanter har det siste året forsøkt å løfte en debatt om medienes rolle under pandemien. Med vekslende hell. Ved for eksempel valgt smittevernstrategi og nedstengningsstrategi finner man fagfolk på høyeste nivå innenfor sitt fagområde som ikke er enige med det offentlige narrativet.

Media har inntil nylig ikke virket interessert i å formidle disse alternative teoriene.

Det er heller ikke vanskelig å finne professorer, leger og forskere som opplever at man ikke kan si sin mening åpent, da de opplever et enormt konformt gruppepress fra samfunnet, inkludert media.

I flere måneder har det foregått demonstrasjoner over hele Europa. Ikke ukentlig, men daglig, ikke i en by, men i mange byer. På julaften, første juledag, nyttårsaften, første nyttårsdag. Over tid.

Dette kan man ikke ignorere. Dette er viktig og potensielt farlig for Europas fremtid og noe som vi åpent må diskutere. At mennesker over tid er så frustrerte er en tikkende bombe i demokratiet. At deres sak ikke formidles spalteplass er først og fremst grobunn for mer mistillit ovenfor media og styresmakter, en farlig cocktail som historien har lært oss kan spenne bein under demokratiet.

LES OGSÅ:

Det er mye å ta tak i. Interneringscamper i Australia, maskepåbud i skolen for små barn i Tyskland, tvangsvaksinering, utfrysning og det vi vanligvis kaller brudd på grunnleggende borgerrettigheter i en rekke europeiske land.

Jeg har vært frustrert over hvor lite av dette media har vært villig til å dekke, før nå de siste ukene. Nå endelig har vi tilløp til en åpen debatt. Kanskje det allikevel er for sent? At skaden har skjedd? Tilliten er borte?

Mange opplever en frustrasjon over at media ikke er den vaktbikkja vi trenger i vanskelige tider, at viktige samfunnsdebatter aktivt eller ubevisst holdes nede. Noen tør å si ifra, ofte med store negative konsekvenser for dem selv. Merkelappene på avvikende meninger brukes flittig, også av media.

Så til Drammen.

Drammens Tidende kan ikke ta ansvar for dette. Mye av dette er utenfor Drammens Tidendes område å dekke. Likevel opplever mange også her at viktige saker ikke tas opp på en skikkelig måte.

Jeg har som en av en håndfull lokalpolitikere i dette landet turt å stille aktive spørsmål rundt mange av koronatiltakene. Gud bedre det har vært en direkte ubehagelig opplevelse. Men jeg har allikevel sett det som min fordømte plikt som folkevalgt. Jeg har vært frustrert over hvor lite interessert lokalavisa har vært i å gå i dybden og viderebringe saker som bryter med det offentlige narrativet. Hvor lettvinte de har vært med tall og statistikk.

Istedenfor å gå til budskapet tar man gjerne budbringeren.

Ved siste nedstenging før jul gikk nettavisen drm24.no i det man kan kalle «full-bananasmodus» i to påfølgende ledere hvor han radbrekte de siste koronatiltakene.

Jeg delte disse på min facebookvegg, ikke fordi jeg er enig i alt som ble sagt, men fordi det var befriende med noen som letta litt på trykklokket i dette som begynner å ligne et dystopisk samfunn av selvsensur og politisk korrekthet. Hatten av. Istedenfor å følge innholdet opp velger Drammens Tidende å lage en sak om at jeg deler dette på min facebookside. Hvor interessant er det sett opp mot de temaene som ble belyst i lederen?

Når jeg på Twitter deler kritikk av medias manglende dekning av det som foregår i Europa lager Drammens Tidende en sak på at han jeg lenket fra har høyreradikale sympatier. Noe som overhode ikke fremgikk av hans Twitte-rkonto og var helt ukjent for meg.

Jeg beklager selvfølgelig dette og jeg skulle vært mer observant. Det er mitt ansvar.

Allikevel må jeg si det er påfallende hvordan Drammens Tidende igjen velger å lage en sak om mannen og ikke saken.

I pandemien har media hatt enorm makt. Daglige tall av døde og smittede, tatt ut av sin kontekst har bidratt til å skape mer frykt enn nødvendig. Media kan bidra i en krisesituasjon ved å skape mer frykt eller de kan bidra til å få oss til å forstå. Drammens Tidende har forsøkt litt begge deler, med vekslende hell.

At vi stoler på media er svært viktig. Det er en av grunnpilarene i vårt demokrati. Men den tilliten må media selv skape ut fra hvordan de opptrer. Da handler det ikke bare om å viderebringe styresmaktenes budskap, men å stille kontrollspørsmål. Ikke bare å lage lettvinte saker om Facebook, men faktisk forsøke å finne frem til hva budskapet egentlig er. Hva er det Sørensen forsøker å formidle?

Drammens Tidende er ikke av de verste. Drammens Tidende gjorde spesielt en hederlig innsats rundt disse tider for ett år siden. Hvor avisen hadde en serie svært gode oppslag som pekte på negative effekter av nedstengningstiltak parallelt med at man også forklarte den andre siden av saken. Isolert sett terningkast fem

De to siste oppslagene jeg referer til gis terningkast én. Og det er kun fordi det ikke er mulig å gi null på en terning. Av den grunn får Drammens Tidende tre samlet sett for pandemidekningen til nå.

LES OGSÅ: