Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg er ikke så ofte syk. Ikke nå lenger. Og takk og pris for det.
I 2014 kjente jeg på den. Den lammende følelsen som kommer når du ikke har fylt 40, har to barn, er selvstendig næringsdrivende og diagnosen du får er kreft. Jeg ble fortvilet og redd – og utålmodig. Utålmodig etter å komme i gang med behandling. Redd for å bli forlagt, å bare forsvinne i systemet, og at kreften fikk unødvendig lang tid til å klore seg videre i kroppen.
Fremdeles i dag, mer enn åtte år senere husker jeg tryggheten det ga da jeg ble oppringt en lørdag formiddag fra Brystdiagnostisk senter i Drammen for å gi meg en beskjed. Noen husket på meg. De visste hvem jeg var, at jeg var bekymra, og at jeg trengte den beskjeden. En lørdag. Uansett hvor skummel diagnosen føltes, var jeg i hvert fall i de aller beste hender. Og de hendene holdt fast og slapp meg ikke.
Min historie er ikke unik – og den er heller ikke poenget denne gangen. Den er en illustrasjon. Poenget er at når vi blir syke trenger vi hendene som holder fast. Som kjenner sykehistorien din, som kjenner de andre i familien, som kjenner til situasjonen. Vi trenger fastlegen.
LES OGSÅ:
Lege Ingunn orker ikke mer: – Det var et veldig vanskelig valg. Jeg elsker denne jobben
Fastlegen som følger deg opp over tid. Som gir deg verdens beste helsetjenester fordi hen kjenner deg. Som holder i blodprøver, røntgenbilder, resultater fra spesialister og alt mulig annet. Som ser helheten. Som har oversikt over alle medisiner pasienten tar, og vet hvilke kombinasjoner som fungerer og ikke fungerer. Fastlegeordningen er genial, det er jo gull for oss pasienter.
Derfor er det så synd at arbeidsforholdene deres er så vanskelige. Gjentatte ganger hører vi om fastleger som jobber umenneskelig lange dager, og om fastleger som ikke får solgt praksisen sin når de ikke orker mer. Hvem vil gå inn i sånne arbeidsforhold når det er så mange andre alternativer? Resultatet blir nødvendigvis for få fastleger.
LES OGSÅ:
Jeg kjenner ikke systemet fra innsiden, og vet ikke hva som er «rett medisin». Om det bør opprettes flere fastlegestillinger eller om det skal fjernes oppgaver av administrativ art. Om de kan være ansatt i stedet for å drive egen virksomhet, med all den administrasjonen det innebærer. Eller noe helt annet.
Men – rammevilkårene må bli bedre, slik at det blir fastleger nok til oss alle. Disse hendene som holder oss fast og som sørger for at vi ikke blir kasteballer i et uoversiktlig system, når det vi mest av alt trenger er trygghet.
Pasienten selv har nok med å være syk.
LES OGSÅ:
Tjuvstartet valgkampen: – Det har vært lite styring i tre år
Nå er bybrua offisielt delt i to: – Et litt uvant syn
