Diskuteres temaet høyreekstremisme er det alltid helt sikkert at kommentarfeltene fylles med kommentarer som begynner med ordene «hva med?".

Å stille spørsmålet «hva med?», for deretter å forsøke å rette kritisk oppmerksomhet mot et annet problem enn høyreekstremisme, åpner ikke for debatt, men for avledning.

«Hva med AKP (ml) som styrer mediene?!?» «Hva med kommunistene?!?»

Men hva med at det egentlig er høyreekstremisme som har utgjort en trussel mot Norge siden 1945? Verdenshistorien er full av venstreekstremister som har gjort grusomme ting, men ingen av dem har vært en betydelig del av det politiske Norge. Hva med det?

Det nærmeste vi har vært venstreekstremisme var en ubetydelig kommunistisk organisasjon som legitimerte væpna revolusjon. Men det er et tilbakelagt kapittel, og jeg har vondt for å se for meg at partileder i Rødt vil legitimere likvideringen av Romanov-familien. Med andre ord er venstreekstremistene ikke et problem i dag.

Høyreekstremisme derimot har klart å gjøre seg høyaktuell, selv i lille Norge. SIAN, Den nordiske motstandsbevegelsen, Pegida, Human Right Service, Resett og Alliansen legitimerer på hver sin måte deres høyreekstreme verdisyn i samfunnsdebatten. Av den grunn må de finne seg i motsvar når samfunnet finner det nødvendig.

Det handler ikke om at mediene er styrt av venstreekstremister, men om at flertallet ikke har et verdisyn som sammenfaller med det disse organisasjonene fremmer.

Til tross for dette har vi en mengde samfunnsdebattanter og politikere som benytter momentet i ekstremismen for å få eget navn på agendaen, og til dels for å fremme ekstreme verdisyn. Noe som vel bør avkrefte venstreradikales kontroll av mediene.

Vi har et etablert politisk Norge med respekt for at andre har en avvikende virkelighetsoppfatning. Vi forsvarer deres rett til å ytre deres meninger.

Dette til tross for at høyreekstremistene sitt mål er å frata andre mennesker retten til å være blant oss og mene hva de vil. I motsetning til dette hatet er det å forsvare retten til å ytre seg noe som krever verdier. I disse verdiene ligger det Norge vi er glade i. Norge sammenfaller ikke med det høyreekstremistenes ønsker, altså å redde Norge fra venstresiden og den påtatte snikislamiseringen.

Kommentarfeltene roper det samme: «muslimene ødelegger Norge».

Det handler ikke om enkeltindivider. Til tross for at det eksemplifiseres med mulla Krekar og Ubaydullah Hussain, så pekes det på en gruppe på 1,5 milliard. Det til tross for at mange av disse menneskene er like troende som det gjennomsnittlige medlem av Den norske kirke, og et fåtall av de 1,5 milliard muslimene har et verdisyn på linje med Krekar.

Det påfallende med situasjonen er jo at om Ubaydullah Hussain var ikke-muslim, hvit og norsk, så ville hans verdisyn vært høyreekstremistisk. Trolig sterkt støttet av både Lysglimt og Hege Storhaug. Avstanden er ikke lengre, det ideologiske skvalderet er likt, bare ulikt begrunnet.

Realiteten er at flertallet av muslimer, på lik linje andre, er verdiskapende mennesker som utgjør en ressurs og trives med det. Mange gjør jobber vi tar som en selvfølge, jobber mange hvite nordmenn ikke vil ha.

Det er òg slik at mange som kommer hit, kommer fordi de trenger hjelp. Noen av disse menneskene kommer seg videre i livet med litt hjelp, mens andre trenger hjelp resten av livet.

Dette går igjen ned til kjernen i vårt Norge. Velferdssamfunnet der de som trenger hjelp til å stå oppreist får det, og de som trenger omsorg får det. Dette må vi holde fast ved, uavhengig av tro og hvor man er født eller hvor mye skatt man har betalt i livet. Klarer vi ikke dette, svikter verdiene våre. Da sitter vi igjen med et samfunn der de som har mest alltid vinner.

Så kan man jo selvsagt diskutere hva som er verst av høyreekstremistenes svar på sine spøkelser og elefanter i rommet, kontra ytre venstre sitt sterke ønske om enorme skatter og avgifter. Selv tror jeg ikke på noen av dem, men det er helt klart for meg hvilke av de to retningene som utgjør størst fare for vårt Norge.