Jeg fikk vite at det er lov å «stirre» på folk 17. mai, og spørre hvor bunadene de bærer kommer fra.

Av
DEL

LeserbrevBunadsesongen nærmer seg med store skritt. Med konfirmasjon, dåp, giftermål og ikke minst 17. mai.

Men, hva er det magiske med en bunad?

Bunadenes historie må ses tilbake fra begynnelsen av 1900-tallet, med Hulda Garborg som pådriver. Men først fra rundt 1930 fikk bunader et større folkelig gjennomslag.  Norge skiller seg ut fra andre land i Europa  i forhold til bruk av bunaden, her fikk den et mer varig gjennomslag enn i andre europeiske land. Man kan til og med møte Kongen i bunad.

LES OGSÅ:

Men hvorfor skal en bunad ha påvirkning på meg? En innvandrer med relativt kort botid, og som mange nordmenn lett kan definere som «ikke kronisk norsk»?  Jeg skal forteller deg hvorfor.

Jeg innvandret til Norge i november 2005. Jeg hadde en solid utdanning i farmasi fra hjemlandet, kunne kommunisere godt på engelsk og lot meg ganske godt forstå. Jeg bodde på Blommenholm i Bærum, hvor majoriteten har det man kaller «etnisk» norsk bakgrunn.

Jeg følte raskt at jeg ikke passet direkte inn, noe jeg ikke hadde forventet.

Jeg lærte norsk på kun tre måneder, og fikk godkjent utdanningen min med håp om å bli fort akseptert og integrert i det norske samfunnet.

På voksenopplæringen husker jeg godt at min norske lærer introduserte temaene nordmenn er opptatt av, og fort blir engasjert i, i samtale med fremmede personer. Været, hunder, langrenn og bunad. Jeg fikk også vite at det er lov å «stirre» på folk 17. mai, og spørre hvor bunadene de bærer kommer fra.

LES OGSÅ: Borgertog for første gang på 100 år

Jeg, med min ekstroverte væremåte, brukte dette for alt det var verdt og lærte masse om bunadbruk og norsk geografi.

17. mai 2016 var en høytidelig dag for meg. Jeg lærte av en fremmed jeg stirret på den dagen at dersom jeg var så opptatt av bunad og i fremtiden skulle ønske meg en, burde jeg velge en bunad fra Gudbrandsdalen.

Jeg flyttet til Lier i 2013 og har knyttet varme bånd til kommunen, på samme måte som jeg gjorde med Bærum. Så nå står mitt bunadvalg mellom Bærum, Gudbrandsdalen og Lier.

Jeg har mange norske venner som heier meg fram og som deler mitt engasjement for et inkluderende og varmere samfunn, og som støtter min offensive væremåte når min hud eller klesmåte ikke faller under hva en del av majoriteten ofte kaller «unorsk». Jeg har hatt oppturer og nedturer i Norge. Fra skjult og åpen rasisme til mye kjærlighet, gatefester, hytteturer, 17. mai-frokoster og nyttårsaftenfeiringer.

Nå er jeg, etter 14 år her i landet, klar for å bære en bunad.

I år la jeg ut på sosiale medier et innlegg hvor jeg ønsker at mine venner hjelper meg å oppfylle bunaddrømmen. Det handler ikke om at jeg ikke kan kjøpe den selv, det er mer at når mine venner samlet bidrar til noe vakkert som en bunad, så kommer jeg til å bære den med kjærlighet, stolthet og som noe inkluderende. Og det er der hjertet mitt ligger!

Jeg sier som Safia Abdi Haase, som ved flere anledninger har sagt: «Jeg er ferdig vandret» og gleder meg til «min» bunad.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags