Gå til sidens hovedinnhold

Vi må snakke sammen

Artikkelen er over 5 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

22. juli 2011 var jeg på sommerleir med broren min. Selv den dag i dag, må jeg snakke med utenforstående, familie eller venner for å forstå omfanget av hva som faktisk skjedde. Om bomben i regjeringskvartalet gjorde meg redd – er det vanskelig å finne et passende ord for opplevelsene de neste timene på Utøya.

I over en time jaktet en uttalt rasist og høyreekstrem på meg og mine venner fordi vi trodde på en mer rettferdig verden.

LES OGSÅ: I dag er dagen for å håpe for fremtiden

Etter fem år med markeringer og flere kilometer med avisoverskrifter om 22. juli blir jeg fortsatt like provosert når jeg leser om «tragedien på Utøya». Det var ingen naturkatastrofe som traff oss i 2011. Det var ingen tragedie. Det var ingen tilfeldighet. Det var et kalkulert politisk drevet angrep på våre verdier. Et angrep på ideen om at alle mennesker, uansett hvem du er eller hva du tror på, er like mye verdt. Mens gjerningsmannen er fengslet, blåser tankegodset hans som en brun vind over Europa.

Siden 2011 har Europa har vært preget av høy arbeidsledighet, flyktningkrise og mangel på framtidstro.

LES OGSÅ: Norge fem år senere

I kjølvannet av den politiske uroen har ugresset fra fortiden fått lov til å vokse. Det er jødenes feil. Det er muslimenes feil – det er alle innvandrerne. For når uroen og misnøyen brer om seg, skrikes det ofte etter syndebukker og redningsmenn. Syndebukkene er som regel enklest å finne.

Det er langt fra rosetoget i 2011 til fakkeltogene og uniformene som marsjerer rundt oss i 2016.

Fem år etter «én gal manns handlinger» marsjerer Anders Behring Breivik like målrettet i Europas gater. Fem år senere er det skremmende hvor lite vi lærte, og slående hvor lite vi vil prate om det.

Mens det mer primitive rasehatet døde ut i Norge etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001, kan vi i kjølvannet av angrepene mot USA 11. september, og i løpet av de siste 15 årene, se et økende hat mot islam.

LES OGSÅ: Vårt lille land

I en undersøkelse gjennomført av ungdomsforskerne Anders Bakken og Viggo Vistel sier 6 av 10 norske ungdommer seg helt eller delvis enig i at det foregår en krig mellom vesten og Islam. Fem år etter vi med vantro kunne lese gjerningsmannens manifest og skrudde virkelighetsoppfatning om vestens krig med Islam – tenker i dag halvparten av norske ungdommer det samme.  Arven etter 22. juli begynner å bli brun i kantene.

Fem år etter er det slående hvordan den voksende fremmedfrykten og rasismen i Norge – og Europa for øvrig, ikke skremmer oss mer. Om noen forsøker å trekke parallellen til 22. juli er det nærmest ufint.

LES OGSÅ: La barna være!

For i 2016 skal rasismen og islamhatet som tok livet av 77 mennesker 22. juli helst ikke diskuteres. Det er ubehagelig å gjøre den mørke fredagen til gjenstand for en debatt med motsetninger. Derfor har vi klamret oss fast til en beredskapsdebatt med bred politisk enighet. Det er enklest sånn. Samtidig blir et middelaldersk kalifat i Midtøsten bestående av barnevoldtektsmenn, slavedrivere og kvinnehatere gjort til gjenstand for en debatt om Islam og norske muslimer.

Mens nynazister marsjerer i gatene i våre naboland, vokser 22. juli-generasjonen opp med en idé om at vi er i krig med en hel religion.

Det er ikke den arven etter 22. juli jeg vil etterlate meg. Vi har ikke råd til å dysse ned historien om den mørke fredagen i 2011. Det er like historieløst som det er provoserende når politikere presterer å advare oss om at «en dag kan terroren også komme til Norge».

Den har allerede vært her. Nå er det på tide at vi prater om det.

FLERE AKTUELLE MENINGER FRA DT. NO:

* Også du min sønn, Brutus

* Demokratiet og verden er i brann

* Turistene rømmer Tyrkia

Kommentarer til denne saken