Gå til sidens hovedinnhold

I dag er dagen for å håpe for fremtiden

Artikkelen er over 5 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For fem år siden, da jeg var elleve år og naiv nok, som alle andre, til å tenkte at «sånt skjer aldri i Norge», smalt det. Sjokket, redselen og sorgen la seg som en mørk skygge over det langstrakte, men ellers fredelige landet vårt.

Mennesker reagerer forskjellig, alle viser sorg på ulik måte. Noen med stillhet, noen med gråt, noen med frustrasjon og andre med sinne. Men fellesnevneren er likevel utrolig nok, kjærlighet.

DEN LOKALE DEBATTEN KAN DU FØLGE PÅ FACEBOOK: DT MENINGER.

For vi er landet som viste seg å reagere med nettopp dette. Med samhold, omsorg og håp. Viktigst av alt ble det å stå sammen. Å fylle gatene med mennesker, havet med roser og tekster med mening. Norge ble til et folkehav i sorg, en nasjon som viste en kjærlighet og et mot uten like. Vi holdt hender, klemte og var sterke. Det var rom for tårer og savn. Men alt med verdighet og uten tegn på hevn.

Tenk at vårt lille land ble rammet av en tragedie som tok med seg så mange av våre flotte og engasjerte landsmenn. I dag skal vi minnes. For vi skal aldri glemme.

Jeg ønsker å sitere Karpe Diems sang «Påfugl», som ble utgitt året etter at det smalt. Sangen beskriver så inderlig, og så sårt, dagen som endret livene til en hel nasjon. En linje som festet seg, og som fortsatt gir meg frysninger langt nedover ryggen er: «Fordi en jævel hata påfugler, tok den jævelen med seg gråkuler».

I dag er dagen for å minnes alle de 77 påfuglene som gikk tapt for fem år siden.

I dag er det igjen tid for å vise at kjærlighet er så mye sterkere enn hat. I dag er dagen for å klemme alle de overlevende og pårørende. I dag er dagen for igjen å stå sammen. For å smile av minnene vi fikk, for å gråte av savnet og for å håpe for fremtiden.

Viktigst er det å lytte til hverandre. Høre på hver enkelts historie, lytte til hva enhver har å si.

Enten det kommer fra et offer, fra en av de overlevende eller de pårørende, som jo er oss alle. Vi kan ikke glemme, og vi må aldri slutte å minnes. Vi må aldri miste kjennskapet vi hadde til dem som nå ikke lenger er her. Vi må fortsette å leve for dem, bygge videre på verdiene de trodde på og la oss inspirere av måten de engasjerte seg på.

Sakte, men sikkert har tårene blitt litt færre. Vi har reist oss. Vist at vi ikke lar oss knekke. For når ondskapen møter oss, føler vi på maktesløshet.

Så små, og så få. I tiden etter 22. juli, viste vi at det ikke trengs krig og hevn for å slå tilbake. Vi viste at ved hjelp av håpet om at kjærligheten er sterkere, klarte vi å reise oss. La 22. juli også være et symbol på at vi ikke gir opp. At vi klarer å stå strake i ryggen, med hodet høyt hevet og med hånden på hjertet.

La reaksjonene vi viste for fem år siden, inspirere oss i andre vanskelige stunder.

Fremmedfrykt og flyktningkrise preger dagens Europa, og det preger oss. Det gjør vondt å innrømme det, men terror er nærmest blitt en vane. I andre deler av verden, enten det er nært eller fjernt, skjer det hver eneste dag grusomme og urettferdige ting. La oss ikke glemme dem. Vi må minne hverandre på at vi alle er mennesker. Og mennesker trenger mennesker, uavhengig av hvor du kommer fra, hva du tror på, hvem du elsker eller hvordan du ser ut. For størst av alt er kjærligheten. På en dag som denne er ekstra viktig å spre hvert minste gode ord, hver minste gode tanke.

Vi vet å reise oss, vi må hjelpe å plukke hverandre opp.

Kommentarer til denne saken