Gå til sidens hovedinnhold

Vårt lille land

Artikkelen er over 5 år gammel

«Norge blir aldri det samme», var det mange av oss som sa. Fem år etter terrorangrepene er Norge temmelig gjenkjennelig.

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

I dag er det fem år siden det trygge, lune ullteppet hele Norge går og står på ble revet vekk under føttene våre.

I dag er det nesten vanskelig å mane fram den fortvilede, desperate følelsen fra den første søvnløse natten.

DU KAN FØLGE DEN LOKALE DEBATTEN PÅ FACEBOOK: DT MENINGER.

Nummenheten som fulgte. Uvirkeligheten. Frykten for at vi skulle miste alt som var fint og særegent med dette samfunnet.

Lettelsen, og stoltheten, over den politiske ledelsens og statsminister Jens Stoltenbergs verdige svar på ondskapen:

«Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet».

Vi spurte oss: Kommer vi noen gang til å le igjen?

LES OGSÅ: Vi må snakke sammen

Sakte, men sikkert, og overraskende fort, gled alle møblene i det
norske hus, som Thorbjørn Jagland en gang kalte det, på plass igjen.

I de fem årene som er gått siden 22. juli har Norge vært gjennom en mental og praktisk opprydning.

Aller først handlet det om kjærlighet, roser og åpenhet. Deretter handlet det mye om beredskap. Og en god del om Anders Behring Breiviks liv, hans tilknytning til sine foreldrene og hans opplevelser i tidlig barndom. Hans tankegods ble dissekert og hans eventuelle tilhørighet i den norske debattfloraen debattert.

Det handlet deretter om rettsvesenets evne til å håndtere ham. Og om vår tro på det samme rettsvesenet. Hele den norske befolkning fikk en uventet leksjon i hva det rettslige tilregnelighetsbegrepet innebærer. Og hva det ikke innebærer.

Det har handlet om de etterlatte. Om oppfølgingen. Og samfunnets ansvar.

Er vi blitt mer åpne?
Neppe.
Mindre naive?
Svaret på det spørsmålet er det politiske Norge dypt uenige om.
Er vi mer forberedte på det uventede?
Antakelig. Men også om dette er det delte meninger.

LES OGSÅ: I dag er dagen for å håpe for fremtiden

Vi har spurt 124 mennesker hvordan Norge har endret seg etter 22. juli. Svært mange svarer at vi ikke har forandret oss så mye.

Som politimannen Magnus Ravnum, som tilfeldigvis befant seg på campingplassen ved Utøya den 22. juli, sier det:

«Hendelser som 22 juli gjør inntrykk, men man kommer fort tilbake til normalen. Hele den menneskelige historien er preget av mye lidelse, død, sykdom og elendighet. Vi er programmert til å søke oss tilbake til normalen, det er vi avhengige av for å kunne fortsette.»

Mange av dem som sto midt oppi krateret etter 22. juli, uttrykker i dag sin skuffelse over at hendelsen ikke har skapt større varige endringer i den norske folkesjela. En av dem er Anders Behring Breiviks forsvarer, nå Ap-politiker, Geir Lippestad. I VG sier han:

«Vi tror vi er tolerante, men det må bare en katastrofe til. Jeg klarer ikke å legge tanken fra meg – hva om terroristen var muslim? Vi er tolerante under solvær, hvordan vil det være under uvær, spør Lippestad. Han fremstår skuffet.

Rosetogene har ikke skapt et mer tolerant samfunn. Mangfoldet har blitt en del av samfunnet, om vi vil eller ikke, og vi ikke har klart å henge med».

At den offentlige norske samtalen fort falt tilbake i
kjente og polariserte spor kan, forståelig nok, virke provoserende på dem som er tvunget til å bære med seg minnene om 22. juli hver eneste dag.

LES OGSÅ: Norge fem år senere

Det er normalitetens og hverdagens kraft på godt og vondt.
Det er det daglige beviset på at vi i Norge slipper å
leve i en konstant unntakstilstand. Vi er, til tross for det nasjonale traumet 22. juli påførte oss, en ganske trygg havn i en tidvis stormfull verden.

Og så har vi denne ene dagen i året til å minne oss om hvor lite som skal til for å bringe oss ut av balanse.

FLERE AKTUELLE MENINGER PÅ DT.NO:

* Også du min sønn, Brutus

* Turistene rømmer Tyrkia

* Demokratiet og verden er i brann

Kommentarer til denne saken