Det er mislykket oppdragelse hvis man ikke klarer å få barna sine til å forstå at man alltid vil være nest best

Av
DEL

LeserbrevI Drammens Tidene, 6. juli, får mor og barnevernsansatt Ane Marte Kyrkjeeide vondt i magen når barn i 10-12-årsalderen må jobbe med et image, et glansbilde. Hun mener at det er i ferd med å utvikle seg en knallhard barne- og ungdomskultur der andre barn rangeres og vurderes. Mulig dette skjer i enkelte miljøer, men slett ikke i alle.

Som Kyrkjeeide, er jeg også mor til 12- og 14-åringer. Mulig jeg ikke følger med like intenst som Kyrkjeeide, men jeg har ikke lagt merke til denne konkurransen. Jeg har barn som ikke presenterer seg noe særlig i sosiale medier, men de har alle venner og føler seg trygge og godkjente i sitt sosiale fellesskap, og i det de driver med. De er ikke populære i betydning av å ha mange venner og likes, men de skjønner at de heller ikke behøver å være det for å ha det bra.

Superlativer

Som Kyrkjeeide, vil jeg ta sterkt avstand fra mobbeutsagn som «Jeg skjønner ikke at noen gidder å være venner med X», men det er tross alt noe annet enn at barna kaller hverandre med superlativer som «fineste» eller «klokeste». Kyrkjeeide er redd for at barna som ikke får lovord kjenner på sårhet over andres nøkternhet. Kyrkjeeide virker å foreslå at vi må fjerne alle superlativene når vi omtaler hverandre, slik at ingen føler seg mobbet, krenket eller mindre verdt.

Jeg har en annen inngang til fenomenet enn Kyrkjeeide. Jeg tenker at det er foreldrenes oppgave, og plikt, å snakke med barna sine. Det viktigste vi kan lære barna våre er at de skal kunne tåle skuffelser og at det alltid vil være mennesker som er både flinkere og mindre flinke enn dem selv – på ulike områder.

Fjerner vi superlativene, slik som Kyrkjeeide vil, syr vi puter under armene på barna og lager dessuten et slags retorisk DDR. Barna vet at alle ikke er like eller like flinke, selv om de ikke skulle få lov til å si det.

I Kyrkjeeides verden virker det som om barna ikke skal tåle noen ting, ikke at Tuva i parallellklassen er «finest» eller at Börje på 8. trinn er «flinkest». Men spiller det noen rolle om Tuva er finest og Börje er flinkest om man er trygg nok på at man er god og elsket nok som man er – uten å være finest eller flinkest? Dessuten er det mange områder å være en av de fineste eller en av de flinkeste på.

Finere, penere, klokere og flinkere...

Kyrkjeeide sier at vi skal løfte oss selv og hverandre, men uten at andre gjøres til «nest best». Jeg tenker at det er skikkelig mislykket oppdragelse hvis man ikke klarer å få barna sine til å forstå at man alltid vil være nest best, for det vil alltid være mennesker som er finere, penere, klokere, flinkere og mer populære enn deg selv.

Vår oppgave som foreldre er å lære barna til å bli robuste; trygge på seg selv og sitt. Man trenger ikke å være «ti på topp» på en app og ha masse venner og få mange likes. Det holder som regel med et par, tre gode venner og at man er noenlunde vennlig med resten.

Da jeg var 12 år, ga min mor meg prosadiktet Desiderata av Max Ehrmann. Diktet er fra 1948, men visdommen i det er fremdeles gyldig: «If you compare yourself with others, you may become vain or bitter, for always there will be greater and lesser persons than yourself.»

Det er den holdningen vi foreldrene skal formidle. Vi skal lære barna våre å tåle skuffelser og ubehag, ikke forsøke å fjerne alt som kan lage skuffelser og skape ubehag.

Med denne oppdragelsen ble jeg forresten veldig trygg på meg selv, men ikke veldig populær. Det lever jeg veldig godt med.


 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags