Over tid har jeg vært bekymret for det jeg opplever som en rasering av tilbudene til barn og unge med utfordringer i forhold til psykisk helse. Tidligere har jeg vært en stolt arbeidstaker i BUPA (Avdeling for Barn og unges psykiske helse). Teamet vårt hadde et høyt faglig nivå, tverrprofesjonelt og tid til å jobbe forebyggende for barn og unge som opplevde ulike kriser i livet. Med rak rygg snakket jeg stolt om arbeidsplassen min, og jeg kunne med hånden på hjertet si at de som trengte oss kom til en avdeling som kunne og ville ivareta den enkelte. I tillegg hadde vi tid og rom til også å ivareta hele familien. Det er helt avgjørende for barn og unges bedringsprosesser, familienes livssituasjon og ikke minst har det en samfunnsøkonomisk gevinst.

I dag er jeg usikker på om jeg vil kontakte disse avdelingene hvis mine barn får behov for dem.

De siste årene har helseforetaksmodellen blitt stadig viktigere innen BUP. Det er viktigere med tall og økonomi enn med behandling og fag med menneske i midten. Spesialister og ledere vil være flinke. Følge regler og nå økonomiske mål. Ambulante team blir lagt ned, og de barn og unge som tidligere fikk sin hjelp her blir henvist til egen kommune og fastlege. Disse har derimot verken den nødvendig spesialiserte kunnskapen eller tiden det trengs for å snu situasjonen. Barna og ungdommen blir igjen henvist tilbake til sin familie. I stedet for å stoppe disse familienes onde spiraler, må de grave dypere. Det er først plass til de i hjelpeinstansen når det er gått svært lang tid og barna, ungdommene og familiene snart gir opp. Det kreves enorme ressurser og hardt arbeid for alle parter for å klare å snu en spiral som har gått over for lang tid.

Dette utgjør store kostnader ikke bare for samfunnet, men også alvorlige kostnader for enkeltpersoner som blir berørt av det og deres nettverk.

Til tross for at familiene trenger tverrprofesjonelle team som de kan samarbeide med, og se fremtiden fra flere felt blir sykehusene mer og mer uprofesjonelle. I hovedsak bærer flere og flere avdelinger preg av krav til medisinsk personale, mens de sosialfaglige og andre profesjoner blir presset ut. Avdelingene blir preget av terminologi som frisk og syk, og barn og unges hverdagsliv utenfor sykehusenes avdelinger blir lett glemt. Det dukker opp en tro på at en streng medisinsk behandling skal til for å rette opp et skakkjørt sinn. Ressursene til barn, unge og familier blir skjøvet bort, mens fokuset i hovedsak blir på utfordringene.

Hvordan kan bedringsprosessene fortsette i hverdagslivet etter utskrivelse hvis konteksten i familien, nettverket og hverdagen er lik det den var ved innskrives?

Psykiater Trond Aarre viser til følgende kriterier som sentrale for tilfriskningsperspektivet: se individet – ikke diagnosen. Fokusere på ressursene – ikke problemene. Legg vekt på mestring – ikke understøtting. Tenk myndiggjøring, ikke underkuing. Det som er viktig er prosessen, ikke metoden. Og til sist hold fast på målet, ikke midlene. Slik jeg ser helseforetaksmodellen bryter den med disse kriteriene.

Jeg oppfordrer fagfolk til å bli tøffere. Vi må tørre å si fra når behandlingstilbudene blir dårligere.

Vi må tørre å rope høyt når barn, unge og deres familier ikke får det de har krav på. Vi må tørre å gjøre jobben vår som vaktbikkjer for barn, unge og familier som trenger oss.

Vi må tørre å kjempe for det vi tror på.

LES OGSÅ: «Vær så snill, ikke gjør det!»