Som jentunge husker jeg godt hvordan det var å komme inn i den store hallen hvor far og andre arbeidet

DEL

MeningerEtter flere innlegg og meninger i DT om National Industri (NI), har jeg i det siste mimret om den tiden da NI var den største bedriften her på Brakerøya med mange ansatte fra blant annet Drammen, Lier og Eiker.

NI var min fars arbeidsplass i alle hans arbeidsdyktige år inntil han gikk av med pensjon som syttiåring. Far var montør og arbeidet med disse enorme store transformerne som etter hvert ble fraktet rundt og plassert på forskjellige steder i landet. Forarbeidet og oppbygging av transformatorene pågikk i den store hovedhallen som nå kanskje står for fall.

Hvordan de greide den gang å transportere disse svære omformerne, ja det er nok en historie for andre å fortelle, men det foregikk på natten mener jeg.  Å få de flyttet til Rjukan var vel en ting, men å få de videre opp til Vemork se, det var noe annet.

Jeg kan huske at far var på Vemork i flere uker sammen med andre for å få alt dette på plass og montert. Det var under den siste krigen, en helg, da far kom hjem med ryggsekken full av deilig gult fjellsmør som vi barn den gang knapt visste hva var.  Sauekjøtt hadde han også med seg. 

Far fortalte hvor engstelig han hadde vært for at tyskerne som kontrollerte togene skulle oppdage hans «smugling», for da ville de ha konfiskert alt sammen.  Kanskje også arrestert far.  Men det gikk bra, og fest ble det på Brakerøya hos en liten familie som nesten ikke hadde mat den gang. Stort sett var det poteter, og når de tok slutt ble det kålrabi, stekt eller kokt. Stekefett den gang var avbrent tran.

Som jentunge husker jeg godt hvordan det var å komme inn i den store hallen hvor far og andre arbeidet.  Det hadde seg slik at min far glemte nisten sin hjemme et par ganger, og da ble det opp til meg å rusle bort til NI for å levere nisten.  Vi bodde jo på Brakerøya, så å si rett over for togstasjonen. Ved inngangen var det et vaktbord som var bemannet av et par karer. Det var de som slapp meg gjennom med nistepakken til min far.

Som jentunge var det ganske sterkt å oppleve den store hallen med de enorme transformerne.  En god del støy var det der inne selvfølgelig, men slik måtte det jo bli. Og spennende var det.

På folkemunne ble National Industri ganske enkelt kalt «Nasjonal». Med min voksne alder kan det godt være at jeg er den eneste i live nå som har minner om Nasjonal, min fars arbeidsplass.

Han mottok en hedersmiddag og et armbåndsur for lang og trofast tjeneste som varte i femti år!

Meste parten av den tiden var Nasjonal en god og trygg arbeidsplass. Den store hovedhallen står nå kanskje for fall, men tenk dere om og bevar!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags