Drammen vil neppe bli mer attraktiv dersom områder som Øvre Sund håndteres gjennom en ureflektert «fortettingsstrategi».

Av
DEL

MeningerFra 1950-tallet og utover ble det moderne Norge bygd opp etter krigen.  Byene vokste sterkt, og gammelt måtte vike for nytt.  Trafikken økte, og nye veier ble bygd.

På begynnelsen av 1970-tallet ble Statens Vegvesen og Drammen kommune enige om at ny Øvre Sund bro burde bygges ved det gamle sundstedet. På Bragernes skulle broen lande midt i den nærmere 200 år gamle bebyggelsen på Øvre Sund som kalles Biedermeierstrøket. Dette la grunnlag for kommunale oppkjøp av eiendommer med sikte på rivning, og 40 år med usikkerhet om hva som kom til å skje området.

Byutvikling

Birgit Rusten og Axel Helgeland trekker historiske linjer for utviklingen av Øvre Sund, Øvre Storgate, Biedermeier-området, og advarer om årvåkenhet når det samme området utvikles videre.

LES OGSÅ: Politisk støy og rasering

Resultatet var både forfall og branner, hvor også noen av de fineste gårdene gikk tapt. Flere eiere ønsket å rive og bygge nytt, og politisk var det også diskusjon om rivning eller vern av enkelteiendommer.  Allerede på 70-tallet var det noen som så at Biedermeier-strøket var et av Drammens aller viktigste kulturminneområder, og det ble gjennomført en kartlegging av verneverdiene i området.

Da maskinene sto klare for å rive Øvre Storgate 46 i 1977, satte aksjonister seg i grabben for å stoppe dette. Dette var en effektiv og berettiget aksjon, som førte til at et ugyldig kommunalt rivningsvedtak ble omgjort av fylkesmannen.

Idékonkurransen «Drømmen om Drammen» (1987) ble et vendepunkt, og de påfølgende 25 år fikk Drammen mye heder og ære for sitt byutviklingsarbeid. Gjennom Miljøpakke Drammen fikk også Øvre Sund-området støtte til sikring av kulturminner og etablering av friområder for almenhetens tilgang til elva.

LES OGSÅ: Kjære Carl Emil og Siri!

I 2003 var det imidlertid fortsatt stor usikkerhet om utviklingen av området. Til tross for ny lokalisering av Øvre Sund bro, var området ikke regulert eller sikret med tanke på bevaring. En gruppe beboere tok derfor initiativ til «Utviklingsprosjekt Øvre Sund – Gropa», som fikk økonomisk støtte både av Drammen kommune, Buskerud fylkeskommune og Husbanken. Utviklingsprosjektet sto blant annet bak utarbeidelsen av en privat reguleringsplan med formål å sikre verneverdiene i området. Målet var å kombinere vern med en strøkstilpasset boligutvikling.

Bystyret vedtok denne reguleringsplanen i 2005, og storparten av området ble regulert som spesialområde til bevaring, og elveløpet er regulert til friluftsområde i vassdrag. Samtidig definerte riksantikvaren Øvre Sund som et nasjonalt viktig kulturminneområde, da dette er et av det ytterst få byområder i Norge som fortsatt har 1700-tall strukturer med bakhager og sjøboder mot elva.

Området viser hvordan byene så ut før de ble industrialisert.

Reguleringsplanen har bidratt til at området har blitt attraktivt både for allmenheten og som boligutviklingsområde. Gjennom Øvre Sund-området fungerer Øvre Storgate som turvei, da elvepromenaden her følger gata.

LES OGSÅ: Alt jevnes med jorden

Drammen kommune her gjennom et samarbeid med Studentsamskipnaden gått foran og lagt til rette for en god kombinasjon av nybygging og vern. Spesielt istandsetting/tilpasning av Øvre Storgate 46 og 48 er et eksempel på at det er mulig både å styrke kulturminneverdier, etablere attraktive boliger og gi tilfredsstillende økonomi for utbygger.

Den oppgradering som har skjedd i området, basert på både dugnad, engasjement, offentlige investeringer og etablering av en verneorientert reguleringsplan har også økt områdets markedsverdi. Dette har vært en ønsket utvikling for å stimulere til private investeringer. Samtidig er det i dag mulig for utbyggerne å høste økonomisk gevinst av felleskapets innsats og investeringer.

Det er nå et økende press fra utviklere for å få realisert utbyggingsprosjekter som verken er i tråd med reguleringsplanens begrunnelse, intensjoner eller konkrete reguleringsbestemmelser. Utviklernes mål om best mulig fortjeneste skjer på bekostning av både kulturminneverdier og andre kvaliteter i området.

Utbyggingen av Øvre Storgate 45 var på ingen måte forbilledlig. Det er derfor grunn til å minne både Drammen kommunes administrasjon og politikere om gjeldende reguleringsplan for Øvre Sund når de nå skal behandle søknad om utvikling av Øvre Storgate 37.

Det virker som kommunen har liten bevissthet om at enkeltsaker i bevaringsområder ikke bare må sees som isolerte byggeprosjekter. Drammen vil neppe bli mer attraktiv dersom områder som Øvre Sund håndteres gjennom en ureflektert «fortettingsstrategi».

Riksantikvaren legger i økende grad vekt på helheten i denne type områder. Det er også verdt å merke seg hvordan f.eks. Moss og Fredrikstad nå aktivt utnytter kulturminneverdier for å både sikre tilflytting og næringsutvikling.

Siden 1970-tallet er det verken fred eller fordragelighet som har preget utviklingen i Øvre Sund. Det har vært et langvarig engasjement og til dels kamp for å få til en langsiktig strategi som sikrer områdets kvaliteter og historiske verdi. Vi avslutter derfor med Bjørnsons ord «Dog fred er ei det beste, men at man noget vil»!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags