Senk skuldrene, DU bestemmer når toget går

GENERASJON PRESTASJON: "Vennegjengen. De har du ikke sett på en stund. Bare gjennom små, blå tekstbobler som popper opp i rask rekkefølge etter hverandre". Innleggsforfatteren skriver om de kravene mange unge mennesker stiller til seg selv og hvordan det kan gå på helsen løs.

GENERASJON PRESTASJON: "Vennegjengen. De har du ikke sett på en stund. Bare gjennom små, blå tekstbobler som popper opp i rask rekkefølge etter hverandre". Innleggsforfatteren skriver om de kravene mange unge mennesker stiller til seg selv og hvordan det kan gå på helsen løs. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

… eller om det ikke går i det hele tatt.

DEL

Meninger
Ungdommer skynder seg lutrygget, som om noe presser skuldrene nedover, men samtidig oppover. En tung bør. Alle skal være på samme sted til samme tid, og helst gjøre alt på en gang. Tysk verbbøyning, nynorsk innlevering, algebra og oppvasken skal være ferdig til i morgen. Helst skal du ha begynt på leksene for i overmorgen også, men døgnet har rett og slett ikke nok timer.

Bare ett mattestykke til. Bare én oppgave igjen. Du skal bare gjøre matteleksa til tirsdag ferdig. En dukkert mellom likninger og kvadratrøtter. «Jeg må ha en sekser, jeg må ha en sekser!» er mantraet, mens du sitter der, i nattemørket med et lite leselys, og pugger til morgendagens prøve. Flink pike som har skole syv dager i uka. Der ferier blir tilbrakt med influensa og oppkast, for å unngå fravær. Søvn har du ikke hørt om. Søvn kommer ikke inn på legestudier. Karakterer gjør. Karakterer er inngangsbilletten til et godt liv. Et godt liv som på et øyeblikk kan viskes bort. For toget venter ikke. Enten så rekker du det, eller så står du pesende igjen på perrongen, blodsmak, mens du ser toget forsvinne. Videre inn i livet, uten deg.

Hoftebein. Ribbein. Kinnbein. Inngangsbilletten til å være fornøyd med seg selv. Inngangsbilletten som hakker på deg hver gang du ser deg i speilet. Sier du ikke er bra nok. Ikke tynn nok og ikke pen nok. For alle må være like. Alle piker skal være små, smukke fjær som brekkes av bare et vindpust. Et stadium av anoreksi er målet, å spise er et nederlag: Du kan jo risikere at merkebuksene ikke passer. Risikere å bli fryst ut, fordi magen lener seg på buksekanten. Få slengt ord som «feiting!» og «hvalross!» etter seg i gangen. Det er bedre å ligne et skjelett enn en blåhval.

Vennegjengen. De har du ikke sett på en stund. Bare gjennom små, blå tekstbobler som popper opp i rask rekkefølge etter hverandre. Boblene inneholder ord som bowling, kino og jentekveld. Ingen av boblene inneholder deg. Dine bobler inneholder trening og lekser. Dine bobler inneholder «Jeg kan ikke» og «Mamma sa jeg ikke fikk lov». Løgner. Ord uten mening som ingen kan ta deg for. Ingen kan se ansiktet ditt. Grått, med ringer under øynene og tydelige kinnbein. Ingen kan se tårene som du selv later som ikke er der. Ingen kan se savnet etter å bli sett. Savnet som sitter så dypt at du ikke en gang selv kan finne det. Gjemt. Karakterer varer livet ut, ikke venner. Karakterer er det som skaffer deg en karriere, ikke vennene. Venner er ikke inngangsbilletten.

Om skribenten:

Charlotte Borge Hunskår er en 16 år gammel kvinne som går første år på studiespesialiserende ved Sande videregående skole. På fritiden bruker hun mye tid på  lekser, håndball, bøker og venner. Dette debattinnlegget ble opprinnelig skrevet som en stiloppgave i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse tidligere i år. Charlotte skriver: "Stilen i seg selv er jo veldig personlig, men jeg tror at mange kan kjenne seg igjen, da det hender at verden faller litt ned i hodet på en... "

Én mil til. Bare én mil. Samvittigheten skal slås. Sjokoladen som ble spist skal ikke gi noe utslag på vekta. Ikke et gram skal på. Derimot kan kilo gjerne mistes. Eller trenes bort: Å ta saken i egne hender. Eller bein som fjærlett sparker fra og etterlater flere kilometer etter seg. Hver dag. Utslitte joggesko som treffer asfalt og grus, i regn og snø. I hodet svermer bilder av overvektige mennesker, fedme og tallene på vekta. Motivasjon. Du løper enda litt lengre. Hodet er fylt med politikk og suksesjon i en innsjø. «Ett bein foran det andre … Rødt er partiet lengst til venstre … Ett bein til … Fra innsjø til myr til gresslette … Ett bein til …». Ikke noe energi, bare ren viljestyrke.

En dag møter du den; Veggen. I en stor frontkollisjon som får hele verden til å stoppe opp. I hvert fall din egen. En stor eksplosjon der alt blir stille; Stillheten ringer i ørene. Eksplosjonen raserer alt og inngangsbilletten forsvinner inn i en av mattebøkene. Problemet er at bøkene ikke åpnes, de er som limt sammen. Skrivesaker spisses ikke og treningstøy ligger møllspist innerst i skapet. Plutselig får du tatt igjen alle søvnløse netter. Senga er som et rede, høyt oppe i et tre. Du er den nyutklekkede fugleungen som ikke kan fly. Som ikke gjør annet enn å spise og sove. Sove og spise. Faller du ut av redet, faller du. Mot avgrunnen; Du har enda ikke lært deg å fly. Kroppen din vil bli most under alle skolebøker, alt møllspist treningstøy og den støvete baderomsvekta.

Toget har gått.

Tenk om alle fulgte den gylne middelvei. Om alle gikk fornøyde, med senkede skuldre, på den samme veien mot lykke. Mot tilfredshet og et tog som ikke går før du er klar for det. Ingen trenger inngangsbillett, det er nok å være seg selv. Toget kjører bare fra deg i ditt eget sinn.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags