Milorg og jødene

Foto:

Av
DEL

MeningerTorsdag kveld, den 15. november, fikk Marte Michelet diskutere innholdet i sin nylige bok «Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet» i programposten «Debatt» i NRK. Hennes hovedtema var Milorgs mangelfulle oppfølging av jødene i Norge under siste verdenskrig i tilknytning til deporteringene som skjøt fart 26. oktober 1942. Dette gjaldt deportasjoner som omfattet over 700 jøder. Hun mener tydeligvis at den mangelfulle oppmerksomhet jødene fikk var rasistisk betonet, og at dette skyltes en slik generell holdning i det norske samfunnet.  

Identifisering og hemmelig transport av et hundretalls mennesker i løpet av få uker over svenskegrensen var en fullstendig urealistisk oppgave på den tiden da Milorg selv lå med brukket rygg.

Milorgs målsetning var å øve organisert motstand overfor den tyske okkupasjonsmakten, og la dette skje med militære midler. Målsetningen utviklet seg etter hvert også til å etablere og drive fluktruter. At Milorg selv hadde organisatoriske problemer i juli/ august 1942 kom ikke frem i programmet, der opprullinger førte til omfattende arrestasjoner på ledelsesnivå i områdene Drammen, Horten, Kongsberg, Notodden og Oslo, og der ledere flyktet på impuls til Sverige for beskyttelse, enkeltvis eller i familier.

Det fantes på denne tiden liten eller ingen liknende erfaring for hvordan en skulle beskytte en organisasjon som arbeidet i det skjulte. Det var ikke før to år senere, i 1944, at et velsmurt flyktningeapparat var etablert for ubemerket forflytning av grupper på 10 til 20 mennesker. Da var mottakerapparatet i Sverige etablert med formell registrering ved begge lands myndigheter, midlertidig innkvartering, familieforlegninger, soldatforlegninger og arbeidstiltak. I Norge var transporten delt opp i etapper for på den måten å redusere risikoen.

I 1942 derimot var flukten ad hoc-betont der en liten gruppe kunne transporteres over grensen av noen få personlig engasjerte enkeltmennesker. Denne metoden var fullstendig uegnet når store grupper ubemerket skulle loses ut av landet.

Jeg tror så godt om mennesker at om det står om livet, så vil alle bli hjulpet, uansett.

Min far måtte berge livet ved å flykte til Sverige høsten 1944. En benyttet metode den gang var å bli rettledet til hovedstaden til en dekkleilighet der flere kunne samles. Derfra kunne veien gå via et reisebyrå der instruksjoner ble gitt før transport videre i et par etapper før grensen kunne krysses til fots. Han hadde deltatt som maskingeværskytter under felttoget i 1940 og var den gang flere ganger i kamp med tyske styrker. Det var som gruppeleder i Milorg han ble angitt. 

I mange tiår etter krigen trodde jeg han hadde hjulpet en jøde til å flykte til Sverige sammen med kone og 3 barn. Senere fikk jeg rede på at det var en tysker han hadde hjulpet. Den første delen av flukten gikk med tog, og med taleforbud for de tysktalende barna.

Hjelpen besto både i å skjule denne tyskerens hemmelige papirer i sitt eget jakkefor og sørge for at familien kom velberget over grensen. Min far måtte ta en omveg i Sverige for å levere papirene til norsk etterretning. Dette var på en tid da flyktningerutene var vel etablert og der Milorg også kunne samarbeide med kommunistene om dette.

Små barn ble avskåret fra skogsvandringer, og ble dopet ned før transport med båt til Strømstad. Som barn fulgte jeg min mor som flyktning denne høsten.

Les også: Frigjøringen 8. mai for 73 år siden: Kirkeklokkene ringte og skolene hadde fri

Det ligger i menneskets natur være skeptisk til det fremmedartede som skiller seg så tydelig ut at de menneskelige sansene gir klare meldinger. Om det fremmedartede får lov til å dominere vekker det reaksjoner, men da beroende på graden av påvirkning. Alt for ofte forveksles denne skepsis i dag feilaktig med rasisme.

Det fremmedartede kan ha mange former, blant annet språk, kleskode, religionsdyrking, matkultur, samlivsformer og utseende.

Gjennom årene har følgende blitt observert, styrt av behovet for bekvemmelighet.

Mennesker med like særtrekk flytter sammen for å dyrke sin egenart. Dette er observert i større byer i boligområder og i boligblokker både i Norge og i utlandet. Det heter seg at krake søker make, hvilket forteller at for store ulikheter ikke anbefales i ekteskap. Dette oppleves ikke minst der religiøse bånd brytes og æren utfordres.

Så har vi til slutt den visuelle sansen som er sterkt knyttet til statiske egenskaper som kleskode og utseende. Manglende vilje i tilpasning av kleskoden er den sterkest markeringen av utenforskap i dagen samfunn.

I dette bildet har begrepet rasisme ingen plass.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags