Gå til sidens hovedinnhold

La barna være!

Artikkelen er over 5 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Påskens terrorangrep mot Belgia fikk meg til å tenke på noen betraktninger jeg gjorde for et par år siden. Jeg er nærmere 40-årskrisa, min datter er fortsatt like fantasifull, verdensbildet er litt forverret siden terroren har flyttet seg nærmere oss her i Norge, men mitt budskap, derimot, er akkurat det samme. Bare mer aktuelt. Vi MÅ ha i bakhodet konsekvensene av de holdningene vi drypper rundt oss med og hvor lett og raskt det er å destruere noe som skånsomt er bygget opp over tid.

Jeg reflekterte litt mens jeg satt og observerte min herlige og snart skoleklare 6-årige datter. Herlig alder med mange gullkorn. Her om dagen lirte hun av seg, mens hun smågråt, at jeg skulle si ifra til Gud at det skulle slutte å klø på foten hennes fordi det gjorde vondt.

Lettere sjarmert og litt satt ut (altså hvor kom Gud inn i bildet, og vi er hinduer, altså hvilken gud?), så tittet jeg opp i taket (måtte jo spille med) og gjorde som hun sa: «Kjære Gud, vær så snill å stoppe kløingen på min datters fot, hun har det ikke noe godt. Hun lover å være snill jente».

Datter bet på, og far ble nominert til Oscar for beste birolle. Deretter så fortalte jeg henne en hvit løgn om at Gud hadde fortalt inni meg at Melina måtte gå tilbake og tegne igjen, og at det litt etter litt ville bli bra igjen. Hørte ikke noe om den foten igjen i ettertid. Heldigvis! Bonus; en tegning i gave, litt kråkete, men «one in a milion». Denne lille episoden forteller mye om et barns uskyldighet og hvor lite som skal til for å påvirke dem. På godt og vondt ...

Jeg er andre generasjons inder i Norge og føler meg privilegert som har mange gode norske, så vel som indiske, venner.

Min tredje generasjons norsk-indiske perle av en datter har gått i barnehage siden hun var baby, og hun ser, foreløpig, på seg selv som helt norsk, det vil si for meg vil det si som et sunt og lekent barn som er uanfektet av hvilken hudfarge, etnisitet og kultur hun er del av. Helt etter planen med andre ord.

Men, la oss anta at en fryktelig terrorhandling plutselig skulle skje her. Denne gang utført av en eller flere mørkhudede personer.

LES OGSÅ: «Vi må ikke la dem vinne»

Majoriteten av befolkningen hadde blitt knust, redd, trist og forarget. Uavhengig av om de selv var gamle, unge, hvite, mørke, menn, kvinner eller etniske eller innflyttere. Et helt forståelig, naturlig og menneskelig reaksjonsmønster. Når noen truer stedet man har sitt hjerte kjært, så vil det skape utrygghet og frustrasjon. Gjør det ikke det, så er det ei ditt hjem.

Vi alle husker fortsatt tungsinnet etter 22. juli i 2011. Som de aller fleste fulgte jeg melankolsk med på nyhetene. Den dag i dag klarer jeg å kjenne på den tristheten som fylte meg til tross for at jeg heldigvis ikke hadde mistet noen selv.

LES OGSÅ: Før vi fortsetter

I likhet med resten av nasjonen følte jeg med hver eneste forelder, søsken, besteforelder, bestevenn og kjæreste, som plutselig, og altfor tidlig, fikk solskinnet sitt revet vekk helt uten forvarsel. Med null sjanse for returbillett og brutalt gjort om til preteritum og perfektum. Ikke rart man blir forbannet, ikke rart i det hele tatt, spesielt med tanke på at det kan være veldig lett å forestille seg sine nærmeste i samme setting, akkurat som jeg gjorde med mine to døtre. Uhyggelige og kvalmende tanker.

Dessverre erindrer jeg også noen av utbruddene på Facebook FØR vi fikk vite at det var Breivik som sto bak.

LES OGSÅ: Inkluderingshelt kokt på de beste ingredienser

Selv om jeg hadde full forståelse for sinnelaget, og jeg antok sikkert litt av hvert selv også, følte jeg meg tidvis fremmedgjort. På noen få blunk «ble» jeg både brunere, mer gebrokken og blottet for hardt opparbeidet goodwill. Man klarer selvfølgelig å screene bort det meste, fordi man til tider skjønner at mye av dette skrives i affekt. Men noen meninger treffer deg så hardt at du blir sjokkert. Så ubeskrivelig trist faktisk, at du blir litt små-lettet når du finner ut at det ikke var en mørkhudet person som sto bak.

Da slipper du å oppleve uhyggen ved de fordomsfulle blikkene og tankene mens du bekymringsløst utfører dine daglige gjøremål.

Heldigvis så er vi voksne såpass sterke at vi kommer oss gjennom dette uten varige mén. Selv om man ikke glemmer så lett, så hjelper det godt å være omgitt av mange nydelige mennesker som gjør hverdagen fantastisk. Ja, jeg snakker om de ydmyke og gode menneskene som ser deg for hva du er og som tillater deg å være den du er uten at du behøver å avse en eneste tanke til tilfeldige og begrensede faktorer som form, farge og tilstand. That's the beauty of humanity.

Men min oppfordring, eller rettere sagt bønn, til de som vet de kanskje lett mister kontroll, er uansett å skåne barn for denne sjikaneringen om noe fryktelig skulle skje en gang i fremtiden.

LES OGSÅ: Takk, Per Arne Dahl!

La barna være! Disse uskyldige, lekne og nysgjerrige skapningene, som etter hvert skal arve landet, fortjener ikke slikt. De har jo ikke skyld i terrorhandlingen. Det har heller ikke Jagdish i tippekiosken eller den hardtarbeidende Fatima som bytter to busser på vei til jobb hver bidige dag, for den sakens skyld. Ta heller ut frustrasjonen på en fotball, boksesekk eller LED-TV'n om du har råd.

Barna er vår arv til denne verden. Det er de som skal føre nasjonen videre. Det er de igjen i neste omgang som skal oppdra sine barn og har direkte ansvar for sistnevntes integrering.

LES OGSÅ: Vi må snakke om og praktisere diversitet

All bagasje de bringer videre i livet, avgjøres av både de magiske og de skrekkelige minnene de selv har opplevd. Et enkelt spørsmål: Hvordan tror du et barn, som i tidlig alder har blitt møtt med skeptiske blikk, lukkede armer og truende ord, utvikler seg som voksen, i motsetning til ett som blir tatt imot med åpne armer, tiltalende gemytt og med blenda-hvite smil?

Det er ekstremt viktig å være klar over hvor skjøre og påvirkelige barn er. Og ha i minnet at en urettferdig utblåsning direkte eller indirekte mot et uskyldig barn, det være seg på gata, på bussen, i nærbutikken eller på Facebook, dessverre kan ødelegge mer enn vi tror.

Dette høres så veldig klisjé ut, men det er lettere å komme fram dersom flere bruer bygges og færre bruer ødelegges. Heldigvis er det mange brubyggere i Norge og mange har formet meg til å bli så godt integrert som jeg har blitt.

Det har jeg takket han i taket for mange ganger.

FLERE DRAMMENSSTEMMER:

* Ikke gjør som mora di sier!

* Drammen - en by i Lier kommune

* Skilte og andre syndere

Kommentarer til denne saken