Gå til sidens hovedinnhold

"No vart æ skremt ja"

Artikkelen er over 5 år gammel

– Jeg er skremt fordi jeg opplever at egoismen sprer seg i den norske velstanden, skriver Johan Kaggestad i denne kronikken.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Jeg er ikke spesielt lett skremt, men etter å ha hørt og lest innlegg i flyktningdebatten får jeg frysninger.

Redaktør John Olav Egeland i Dagbladet er av landets ypperste journalister og kronikører. «Politikk uten følelser» var hans bidrag sist fredag. Der han påpekte at debatten om flyktninger og innvandring beveger seg mot en problematisk deling: Realistene mot idealistene.

Jeg er ganske sikkert representant for idealistene, som ifølge Egeland «pisker innvandringsmotstanderne (realistene) med humanisme og reduserer deres menneskelighet».

Sist uke leverte kommunestyrerepresentant Vidar Løvf (Frp Modum) et innlegg i Bygdeposten. Der satte han de nødvendig økte kostnadene relatert til tiltakende innvandrings- og flyktningstrøm opp mot press på ytelsene til pensjonister, og andre etablerte velferdsgoder. Løvf ønsker å gjøre oss oppmerksom på at omsorgen for dem som virkelig er i nød kan føre til press på velstandsgodene.

Det er godt mulig at det kan komme til å skje, i hvert fall i en begrenset periode. Uten at jeg tror den enkelte vil merke det i særlig grad. Norge har også tidligere mottatt flyktninger, og på en utmerket måte integrert dem i samfunnet.

Det er spesielt at Løvf og hans meningsfeller i Frp ikke forstår at flyktningregnskapet også har en inntektsside. Dog før vi diskuterer debet og kredit, aktiva og passiva, bør vi spørre oss selv – hva det sentrale bør være under vårt korte opphold i levende live?

Jeg er lykkelig ateist, og lever etter at «det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre andre». Flyktningene kommer fordi de er i nød. Massedrap og masseødeleggelser har gjort at familier har lagt ut på vandring mot sikkerhet. Vær trygg på at de ønsker seg tilbake, når despotene er utryddet.

Vidar Løvf og likesinnede; hvis ditt hjem ble ødelagt og familien truet. Du hadde intet annet valg for å redde deg og dine, enn å forlate Åmot. Det materielle du hadde bygget opp var borte. Du båtet, syklet og gikk mot tryggheten. Ville du ønsket at folk som kunne hadde hjulpet deg i nøden?

Selvfølgelig hadde du ønsket, og forventet det. Vi har alle et fellesansvar for å skape en bedre verden. Det kan bety reduksjon av goder, på kort sikt.

De fleste som kommer forlater utdannelse og jobber. Norge har regelmessig mottatt flyktninger. Det har gått bra. De som har kommet har gitt positive impulser, og blitt verdifulle samfunnsborgere. Det er sikkert unntak, som det er blant etniske nordmenn.

Jeg tror det er etablert en merkelig forestilling om flyktninger ute av stand til å ivareta seg selv, som fillete og fattige. Som kommende, evige trygdemottakere.

Mottaksapparatet møter generelt utslitte, men dog friske ressurssterke og arbeidsføre mennesker

Løvf er opptatt av kostnaden. Det koster å huse folk. UDI saumfarer etter egnede lokaler. Noen profitører ønsker å sko seg på nøden i mangel på kapasitet. De frie markedskreftene spiller ingen vakker musikk på sitt verste. Men, de aller fleste stiller opp med nøkterne, gode tilbud.

Løvf savner informasjon. Litt sent kom den til Modum kommunestyre. Men, viktigst er at det ble improvisert og skaffet husvære. Løvf – du oser av bekymring. Livet har lært meg at de fleste bekymringer blir det ikke noe av. 

Ressurssterke mennesker som kommer til Norge vil medføre en inntektsside. Hvorfor drøfter ikke Løvf og hans meningsfeller dette? Historien har vist oss at dette er sannhet. Er syrere mindre ressurssterke enn andre? Sikkert ikke. Bare å tørre å ofre livet for å sikre familiens framtid vitner om mot og initiativ.

Jeg er utdannet økonom, supplert med «naive humanisme».  Jeg forstår at avkastning henger sammen med investering. I tillegg til de økonomiske gevinstene innvandring medfører for verdenssamfunnet, kommer de sosiale gevinstene.

Jeg var hos en norsk lakseeksportør nylig, hvor innvandringen ble lovprist. «Uten dem hadde vi ikke kunnet produsere nok for å dekke etterspørsel», var budskapet.

Løvfs partifelle Christian Tybring-Gjedde er av de sterkeste motstanderne mot å hjelpe. «Det kan da umulig være stor nød når flyktningene har mobiltelefon», sa han nylig, stortingsrepresentanten. For å helle bensin på det innvandrerfiendtlige bålet.

Hadde jeg måttet rømme, ville jeg også grepet fatt i iPhonen, for å kunne holde kontakt med nettverket.

Å sette de svake opp mot de svake er en uholdbar måte å argumentere på. Flyktningarbeidet finansieres ved å ta penger fra eldre, arbeidsløse, svake påstås det. 

Frps stortingsgruppe har trenert statsministerens pasning om en samlet stortingsdugnad. Det er som «å takle medspiller bakfra».

Jeg er hyppig rundt på mange arenaer i det norske samfunnsliv. I bedrifter innen privat sektor, i offentlig sektor, i kunst, kultur og idrett. I økende grad møter jeg «what´s in it for me», i stedet for det avgjørende «hva kan jeg bidra med for at laget skal fungere best mulig».

Derfor vart eg skræmt, fordi jeg opplever at egoismen sprer seg i den norske velstanden.

Kommentarer til denne saken