Gå til sidens hovedinnhold

Hjertet mitt blør for Lahore

Artikkelen er over 5 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Søndag 27 mars var jeg på besøk hos noen indiske venner, vi snakket om alt vi har felles. Lik kultur, likt språk, lik mat, lik natur, like mye kvinneundertrykkelse, fattigdom, lik misbruk av religion, med like mye lidenskap for India og Pakistan, og like følelser for Lahore, som er hjertet i Pakistan, ender vi opp med å snakke kun om Lahore.

Plutselig ringer telefonen. Den er fra en slektning. Terrorangrep i Lahore, i Gulshan e Iqbal.

Parken som ligger noen kvartaler unna det gamle huset til foreldrene mine, har blitt rammet av terror.

Søndagen er en fridag, og jeg vet at denne dagen brukes av de fleste til å besøke en av Lahores mange innholdsrike parker. Gulshan e Iqbal Park er en av dem som er hyppigst besøkt av barnefamilier.

Terroristene som misbruker min religion islam, har angrepet de uskyldigste av de uskyldige, barn, rett ved siden av huskestativene i parken.

Dette føles uvirkelig, like uvirkelig som angrepene den 22. juli i Norge. Denne parken er en del av mine minner fra Lahore, som er en av verdens mest innholdsrike byer i hele verden.

LES OGSÅ: «Vi må ikke la dem vinne»

Gulshan e Iqbal Park er den største parken i metropolen Lahore. Den er oppkalt etter en av grunnleggerne av landet, Allama Iqbal, som er landets nasjonalpoet, og kjempet ved hjelp av pennen for frigjøringen og retten til eget land for undertrykte muslimer og minoriteter.

Landet ble skapt på en visjon om frihet og trygghet for alle. 

Minoriteter i landet er fortsatt utsatte, de er den dag i dag utrygge, de slaktes oftere enn det slakteriene slakter lam. Dette er hverdagen. Minoritetene i dagens Pakistan er blant annet sjiamuslimer, kristne og Ahmadi-er. 

Jeg opplevde en av Lahores mørke sider under en reise for flere år siden, det banket på døren, og inn kom det bevæpnede menn med skjegg og ville rane oss.

LES OGSÅ: Tiggere og bladselgere

Med våpen som hadde lyddempere rettet mot tinningen, fikk jeg møte en side av Pakistan som jeg kun hadde lest om. Dette var en dramatisk episode, som vi klarte å komme gjennom. Jeg stilte gang på gang spørsmål om hvordan det er mulig i et land som er bygget på trygghet, med en religion som handler om å ta vare på hverandre. Jeg la merke til at den ene av mennene hadde et kjede rundt halsen som det sto Allah på. Parallelt med bønnerop utføres det brutale angrep mot uskyldige, i de renes land. Det er like uforståelig for meg som er muslim, som det er for andre.

Jeg var altfor glad i Lahore til at denne hendelsen skulle klare å skremme meg. Disse ranerne skulle ikke få lov til å hindre meg i å besøke vakre Lahore igjen.

Hendelsen førte til at vi innså nødvendigheten av å innføre sikkerhetstiltak både i og utenfor boligen.

Terrorhandlingen som ble utført nå i påsken, kun noen kvartaler unna huset vårt i Lahore, skal heller ikke stoppe meg fra å besøke vakre Lahore, mine røtters by, byen som aldri sover, byen hvor min mor hviler, selv om hjertet blør.

Terroristene skal ikke vinne!

FLERE MENINGER:

* Munnkurv på biskopen

* Til Odins enøyde soldater: Ikke prøv dere!

* Takk til deg som er frivillig!
 

Kommentarer til denne saken