Ingenting er som å være halvsvett under dunjakka til Konnerud IL

Av

I snart ti år sammenhengende har kulturen forma seg. Jeg nevner noen. Jeg glemmer noen. Jeg driter i det. Dere skjønner tegninga. 

DEL

MeningerIt takes a village to raise a child, heter det.

Denne helga har jeg tenkt mye på potensialet som ligger i et lokalsamfunn. All krafta som finnes i et godt fellesskap, og så mye energi et menneske kan hente i å være en del av noe som er større enn seg sjøl.

Da Tiril kom opp Skarrabakken ti meter foran resten av norgeseliten i NM stafett på ski, da mista jeg det. Heeelt!

Konnerudhjertet mitt fosspumpa. Som på et kinolerret fløy tankene gjennom huet mitt. Bildene var så mange. Så klare. Så gode.

Bilder av Geirr som i en alder av snart 80 år fortsatt legger ned hundrevis av timer til felles glede i Konnerud IL.

Bilder av Arne som helt sida jeg var en liten gutt i skigruppa har vært en bauta i skimiljøet på Konnerud og i hele byen.

Bilder av Simen som har lært tusen barn å danse NM-dansen og daglig aktiviserer alle barn i bydelen ute på barneskolene.

Bilder av Erik Dag som stiller opp og støtter våre unge løpere når sykdom og vansker dukker opp. Som holder foredrag for de aktive og de voksne om helse og sunt idrettsliv.

Bilder av Mads som først som utøver, så som rennleder, så som trener og rennleder, så som sportslig leder, trener og rennleder, har vært en spydspiss i skimiljøet gjennom det siste tiåret. Et forbilde og rollemodell med flammende engasjement for langrennssporten. Vi får håpe Norges Skiforbund ikke har lagt merke til han ennå, sånn at vi får beholde han her hos oss ei stund til.

Bilder av Ane og Marthe som gikk til sine første finaler i Norgescuprenn for sju til åtte år sida, og med det viste alle yngre konnerudjenter at det går an.

Bilder av Christian, Brage og Karianne som mottok grasrotprisen på idrettsgallaen fordi Konnerud IL var landets fremste idrettslag når det kom til å legge til rette for aktivitet for flest mulig barn og unge.

Bilder av daværende sportslig leder i skigruppa Lars som dro i gang SU for trenerne i de ulike gruppene. Han ville samle oss. Skape helhet. Han huska miljøet som ung o-løper borti Sverige. Fellesskapet. Han ville samle oss. Han samla oss.

Bilder av 300 frivillige på kick-off. Bilder av frokostmøter. Av stappfull kirke på NM-gudstjeneste. Av flagg på verandaer. Tjåkkfull Konnerudhall.

Bilder av teknikkøkter med fantastiske, kloke Steinar. Tacokvelder, fadderordninger, kveldsmat på klubbhuset, snøkanonvakter, søndagsturer, elghufs i Drafnkollen, lukta i Konnerudhallen og smaken av sunshakesaft etter Onsdagsrenn.

For en film. Bildefilm.

Tiril kommer mot meg. Slevjer ut av munn og helt killer i blikket. Kunne avliva fanden på flatmark bare ved å se på'n. Konnerud IL leder NM. På hjemmebane. Jeg mista det helt. Skreik så Tiril la seg ut venstre i løypa. Orka ikke høre på alt bråket.

Jeg husker så godt Magne sa i 2012 at vi skal få skigruppa opp i norgestoppen. At det kom til å ta tid. At det ikke ville bli en sprint, men et Vasalopp. Det Vasaloppet skulle vi gå sammen.

Vi la ut i 100. Tre til fire år tok det for min del, så hadde jeg gjort mitt. Brent det jeg hadde av trøkk. Nye kluter inn. Eirik. Ola. Anders. Toini. Joachim. Erik. Petter. Hans André. Mads. Emil. Marthe.

Trenere og sportslige ledere har kommet og gått. Putta køl på bålet. Gitt av seg sjøl. Stått i front. Håndtert spik spenna gærne idrettsforeldre. Blitt støtta av helt fantastiske idrettsforeldre. Trøsta og pusha unge skiløpere. Brukt helgene sine på løpersamtaler i tidtagerbua. Kveldene under ei gran oppi lysløypa med skrumptiss og panserpung. Neglsprett og videokameraer som dør i kulda.

Ingenting er som å være sånn halvsvett under den dunjakka til Konnerud IL. Som å småfryse i ei badstu.

Det har blitt krangla. Diskutert. Prøvd! Folk med et ekte engasjement har prøvd å få til noe. Noe skikkelig. Forsøkt å samle. Det har vært uenigheter om hvordan. Meninger. Tenning. Sånn det må være i en prestasjonskultur. Det er sabla slitsomt, men helt nødvendig. Friksjonen gir frasparket. Frasparket gir framdrifta.

I snart ti år sammenhengende har kulturen forma seg. Magne har vært der. Arne har vært der. Geirr har vært der. Bjørn, Bernt og gjengen har kjørt løyper. Karianne har vært daglig leder. Og flere med dem. Jeg nevner noen. Jeg glemmer noen. Jeg driter i det. Dere skjønner tegninga.

Dugnadsgjengen har velvillig stilt opp og arrangert store renn for å få penger i kassa. Penger brukt til bedring av anlegg og aktivitet. Kontinuitetsbærere i rollene som danner rammene. Engasjement og entusiasme i rollene som skaper den daglige treningskvaliteten. Suksessformel.

Gjennom ti år går mesterlære i arv. Spør Marthe om hu som yngre syns det var kult når Ane, June og Caroline gjorde gode resultater og at hu fikk trene med dem. Spør Tiril, Amalie, Marte og Tuva om de syns det var kult å få strekke seg etter Marthe. Spør Amalie, Solveig, Thea og Kristine om de syns det var kult å strekke seg etter Marthe og Tiril. Spør 00-jentene om de har blitt motivert av det Kristine har fått til. Spør 01-jentene om de har latt seg inspirere av å trene med Marie, Kristine og Tiril. Spør 02-jentene om de har blitt trigga av å strekke seg etter Margrete, Kristine og Tiril.

Spør dagens 15-16 åringer om de er glade for å være i ei skigruppe med så mange rollemodeller. Spør dagens 11-14 åringer om det samme.

It takes a village to raise a child.

Stafettjentene har vært sånne barn. Konnerud IL er den landsbyen.

En landsby som tror på fellesskapets kraft. Som løfter sammen. Som gang på gang viser at det umulige er mulig. Enten det er å gjennomføre de største arrangementene, skape de store prestasjonene eller vinne de kuleste prisene.

Når Kristine passerte meg på sisteetappe fem til seks meter bak Østberg, da skreik jeg så stemmen sprakk.

"Hu foran deg er stiv, helt ferdig. Knekt. Finito. Det er ingen i verden som er bedre enn deg fra toppen og inn til mål. Kom deg opp i den ryggen, så tar du det!"

Jeg visste ikke en gang at det var Østberg som var foran. Like greit. Jeg var helt i tåka. Det eneste jeg så var Konnerud IL og Kristine. Og når Eirik sa: "Det er seigt hvis hu slår Østberg herfra til mål vel?"

Da meldte jeg: "Det kommer til å skje! Hu er klink vill i skallen. Detta tar a!"

Den trua kommer jeg alltid til å ha. På Kristine.

For noe av det viktigste jeg har jeg lært av Geirr, det er at man aldri skal legge begrensninger på hva et engasjert fellesskap og motiverte folk kan få til.

Det er NM2020 på Konnerud et bevis på.

400 frivillige. Fire fantastiske NM-dager. Krona med NM-medalje. Den første. Det kommer flere. Bare spør Mads og Emil. De har ikke tenkt å stoppe her.

It takes a village to raise a child. Jeg er glad dattera vår skal vokse opp i den landsbyen.

Les også:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags