Er du feminist? Spørsmålet kommer fra DTs journalist Hege Bakken under et portrettintervju med meg i 2007. Jeg var 17 år gammel, og stod som nummer ni på Arbeiderpartiets liste til kommunevalget. «Hva skal jeg svare», tenkte jeg da jeg hørte spørsmålet: «Feminist…er jeg feminist?»

Som 17-åring var jeg ung, engasjert og trygg. Det var trygt hos mamma og pappa. Det var trygt å vokse opp på Fjell. Bildet som ofte ble skapt av mitt bosted, kjente jeg meg ikke igjen i. Det var ikke slik at jeg følte at mine valg i livet var begrenset fordi jeg var ei jente. Det var vondt å lese at noen kunne mene at jentene på Fjell ikke hadde de samme valgmuligheter som gutta. For slik opplevde jeg det ikke. Som 17-åring er ditt virkelighetsbilde og dine opplevelser i livet med på å danne grunnlaget for dine holdninger. Du følger ikke vinden og du sier ikke det som er politisk korrekt.

I ung alder dannet jeg den første kvinneorganisasjonen for pakistanske kvinner i Drammen. I dag er det flere av dem. Noen av de aktive kvinnene i Buskerud Innvandrerråd i dag startet sin karriere i det frivillige liv, i den pakistanske organisasjonen. For meg var årene som leder av denne kvinnegruppen, og årene som politiker i Drammen, en øyeåpner. Jeg opplevde på kroppen hvordan det var å være jente i offentligheten. Både fra innvandrermiljøer, men like ofte – og enda mer skuffende - fra «det norske miljøet».

På ett tidspunkt ble det laget en Facebook-side, en falsk profil, dedikert til å sverte undertegnede. Kjente fjes i Drammen kommenterte på den siden. Jeg tok selv aldri et oppgjør. Jeg var feig. Hadde det ikke vært for støtten hjemme, hadde jeg nok for lengst lagt politikken på hylla. Men, til alle dere som hadde et sterkt ønske om at det skulle være resultatet av deres pågående ytringer mot undertegnede, vil jeg bare si følgende. Takk for at dere faktisk var så aktive den gangen. Resultatet av det har vært at jeg i tidlig alder har blitt supersterk. Jeg har lært hva det koster å stikke trynet frem, og jeg har betalt prisen.

Fra noen politikere i Drammen fikk jeg høre at det var kommet følgende ytringer om meg: «Drammen Arbeiderparti kommer nok ikke til å satse på henne, for snart blir hu gift, og vil få barn, og da er hu borte vekk». Det var tydeligvis mange som var bekymret for meg. Til alle dere, vil jeg fortelle at jeg siden har hatt æren av å stå høygravid på talerstolen i bystyret. Jeg er blant de få småbarnsmødre som fortsatt har gleden av å være folkevalgt i min fantastiske by Drammen. Så fremt tilliten fra partiet er der, og velgerne gir meg en mulighet, lover jeg at meg blir dere ikke kvitt så fort.

Så til spørsmålet fra Hege Bakken: Nei, jeg er ingen feminist. Jeg lever livet på mine premisser, jeg tar mine valg i livet fordi det føles riktig for meg. Ingen skal fortelle meg hva jeg skal, eller bør gjøre, fordi jeg er kvinne. Hvorfor skal jeg måtte kjempe for mine rettigheter fordi jeg er ei kvinne? Jeg finner meg ikke i å måtte ta denne kampen, men jeg er mer enn nok villig til å kjempe en kamp for alle andre kvinner som trenger meg, og som trenger en drahjelp.

Noen ganger er det mannfolk som står i veien, andre ganger er det andre kvinner.

LES FLERE DEBATTINNLEGG OM 8. MARS: