Jeg går rundt og er et vandrende vitnesbyrd over konsekvensene av omdømmeprosjektet. «Det har visst blitt så fint der borte i Drammen», ble det sagt. Og det ble sagt veldig mange ganger, av helt uavhengige folk og i helt forskjellige kontekster.

Det er praktisk talt vedtatt, på nasjonalt nivå, at Drammen nå er en skikkelig fin by.

Ikke en tullete liksomby, som Lillestrøm eller Sandvika, men en ordentlig by, som tyter over av kulturtilbud og bryggerier og slående street art i verdensklasse. Byen har til og med et ganske stort segment av overprisede, middelmådige restauranter, det er fint å ha noen småting å irritere seg over midt oppi all elskingen.

I hvert fall så lenge man ikke personlig påvirkes av den planlagte bomringen.

Flyttelasset fra hovedstaden gikk den samme høsten som etter hvert munnet ut i frostrøyk og fyrverkeri fra Gamle Gress søndag 10. november 2013. Jeg er nå å betrakte som bortimot fullintegrert drammenser, med årskort for bil til Landfalltjern og Spiralen og et tilbakevendende behov for å ta bilder av Ypsilon for deretter å legge dem ut på Instagram.

Spol tilbake til 1983. En kjølig ettermiddag i slutten av april, en sju år gammel gutt i boblejakke, pannebånd og et flunkende nytt rødt og hvitt skjerf blir avfotografert utenfor rekkehustrappa.

DU KAN FØLGE DEN LOKALE DEBATTEN PÅ FACEBOOK.

Det er en historisk dag, for etterpå går turen ned til Gjemselund stadion og Kongsvingers aller første seriekamp på toppserienivå. Mot Lillestrøm. Kampen ender 2-2, sesongen ender over nedrykksstreken, men litt før ny toppseriekontrakt er i boks spiller Kongsvinger også sin aller første NM-semifinale. Mot Moss.

Nå åtte år gammel gutt er til stede med far og onkel, trekker inn litt mosselukt, spiser is og peanøtter, ser en gigantisk keepertabbe og gråter.

Det ender i tap, og er starten på en semifinaleforbannelse som også inkluderer årene 1990, 1992 og 1996. Sesongen 1992 var for øvrig tidenes beste. KIL tok sølvet rett bak Rosenborg og fikk den beste premien servert året etter: 1–1 mot Juventus, Vidar Sanderud mot Roberto Baggio, i første kamp i andre runde i UEFA-cupen. På Ullevaal stadion.

Jeg vokste opp med et toppserielag som alltid måtte overvinne et evig nedrykkstempel. Det var naturstridig med toppfotball dypt inne på skogen.

LES OGSÅ: Hvor er gnisten, Godset?

For folk som er oppvokst i en kosmopolitisk storby som Drammen, for eksempel på 70- og 80-tallet med internasjonale superstjerner i Drammenshallen, skumle bakgater på Strømsø og et litt ruglete Godset på Gamle Gress, er det antakelig vanskelig å se for seg hvilken sinnssyk prestasjon det var for et lite kompislag fra grisgrendte strøk å nå fotballens øverste hylle. Og bli værende der svært lenge.

Byidentitet er en rar størrelse. Kongsvinger er en fin liten undervurdert by. Selvtilliten er nedslitt og forfallen.

«Det har visst blitt så fint der borte i Kongsvinger», sier nesten ingen. Selv om Kongsvinger har elv, festning, et nydelig bibliotek, street art-prosjekt og innimellom et ganske bra fotballag, slik som i år, med eliteserie-playoff allerede i boks og klubbhistoriens femte semifinale.

Et lag som i sine beste stunder kan utligne mindreverdighetskomplekser og eventuelt uheldige plasseringer på SSBs statistikker.

LES OGSÅ: Takk for innsatsen, Bjørn Petter

Byidentitet og stolthet er noe en by gjør seg fortjent til. Da får byen innbyggere som er stolte ambassadører for denne identiteten, de bærer flammen og holder den i live. Ekte kjærlighet. Som innflytter er man ikke automatisk med på denne fakkelstafetten, å gripe fakkelen er et aktivt valg. Man kan fint holde seg litt i bakgrunnen, bivåne og betrakte sin nye by med selektivt blikk. Rett og slett være deltidsdrammenser når det passer slik.

Jeg vandrer over et sørgelige rølpete Bragernes torg under Elvefestivalen og tenker «grøss, jeg bare bor her».

Jeg har med barna på familiefeltet på Marienlyst og vi reiser oss når «Gamle Gress» synges før kampstart og tenker «vi er fra Drammen». En sympatisk klubb, en stadion med atmosfære, sjel og varme. Jeg har så dårlige minner fra noen bortekamper med Kongsvinger på Nedre Eiker stadion på 80-tallet, samt KILs årelange, knallharde rivalisering med Vålerenga, at jeg føler et genuint skjebnefellesskap med Godset-fans.

Men alle som husker Rosenborg-skjerfet rundt halsen på daværende statsminister Thorbjørn Jagland i 1999 vet at det verken er lov, eller emosjonelt mulig, å heie på to relativt jevnbyrdige lag samtidig. Et sted må grensen faktisk gå.

LES OGSÅ: Det er bare en Øyvind Storflor...

Så når den innflyttede, aspirerende Drammen-patrioten møter sitt sju år gamle Kongsvinger-jeg i identitetssvingdøren på Marienlyst torsdag kveld, er valget enkelt, opplagt og selvfølgelig.

Blå hverdagssympatier fortrenges av dyp, ekte, rødhvit kjærlighet. Noe annet vil være en alvorlig karakterbrist.

Og i motsetning til den gamle KIL-gutten Tor Ole Skullerud, så er ikke jobben min primært å vinne fotballkamper for å komme til Ullevaal stadion.

Patriotisk drammenser kan jeg være andre kvelder.

FLERE AKTUELLE MENINGER FRA DT.NO:

* ... et brudd både på likhetsprinsipper og rettssikkerhetsprinsipper ...

* Monopol på fakta

* Hvorfor er kvinner så fraværende på styre-og ledernivå i moskeene?