Som nybakt mor tåler du ikke «kritikk» flere ganger om dagen. Dere må finne noen retningslinjer som skal følges av alle som jobber på barsel.

Av
DEL

MeningerDet er nå straks et år siden jeg fødte vår etterlengtede datter, og det er ikke før nå jeg er klar til å skrive dette innlegget. Mest fordi det er vanskelig å holde hodet kaldt mens tårene presser på, men også fordi det er viktig for meg å skrive uten å skrive ting jeg ikke mener. Noe jeg ville gjort i ren fortvilelse om jeg skrev det i slutten av oktober 2018. Det var nemlig da vårt lille mirakel kom til verden! Etter år mer IVF-forsøk, en tøff graviditet og en planlagt setefødsel som endte i hastekeisersnitt.

Som førstegangsfødende leste jeg meg opp, for å være forberedt. En blir jo aldri nok forberedt. Et tema som ble umulig å unngå var amming. Det står noe om det absolutt overalt. Mange fortvilte mødre som har hatt en tøff ammeopplevelse. Et sårt tema for mange mødre, inkludert meg selv. Jeg ville amme, men bestemte meg for å ikke bruke opp energien og kvalitetstiden med babyen på å prøve om det ble for vanskelig.

Slik gikk det altså ikke. Som gravid og uerfaren tror jeg en kan bestemme seg for mye som blir umulig å gjennomføre, eller umulig å ikke gjøre. Å ikke bruke opp energi på vanskelig ammingen ble umulig for meg. Det er faktisk den eneste måten du gir babyen din «det den trenger.» Så ligger du der, utslitt etter fødsel, keisersnitt eller ei. Babyen er sulten og søker brystet. Så skjer det ingenting, nada, niks!

Jeg ble beroliget med at det ofte tar litt tid før produksjonen settes i gang. Jeg ble rådet til å være tålmodig. «Legg babyen ofte til.» Jeg gjorde alt jeg ble bedt om på barsel, jeg gjorde mer enn jeg egentlig orket. Jordmødre og barnepleiere var stadig inne for å hjelpe meg. I tre dager ble amming og mating (nesten) det eneste fokuset, det er jeg lei meg for.

Jeg vet ikke hvor mange som halte og dro i brystvorten min disse dagene, men det var jammen ikke få! Jeg husker en barnepleier som faktisk ble irritert på meg da jeg begynte å gråte av smerte. Ikke fordi jeg gråt, men fordi jeg ikke hadde sagt ifra hvor vondt det gjorde. Men hva visste vel jeg? Jeg tenkte at jeg måtte bite tennene sammen og fortsette å prøve. Hun beklaget seg, og vi startet med blanke ark dagen etter.

Mating ble en utfordring, og det som ble håpløst var alle de forskjellige meningene. Den første barnepleieren som var inne mente at ett par dråper råmelk var nok, jeg frydet meg, det hadde jeg klart å klemme ut til henne. Og talen var klar, om jeg skulle amme skulle jeg fortsette med dråper med råmelk. Ikke tilby noe annet.

Da kveldsvakten kom ble hun helt fra seg da jeg fortalte hva babyen hadde spist. Hun mente det var altfor lite, og at vi skulle gi henne litt morsmelkerstatning på sprøyte. Nattevakten kom, stilte det samme spørsmålet. Nok en gang var talen klar, babyen hadde ikke fått nok mat. Dette virker kanskje ikke så ille, men som mor føler du deg totalt mislykket når du ikke engang klarer å mate babyen din.

Slik holdt det på alle dagene på barsel; kun pupp, gi kopp, bruk ammeskjold, gi sprøyte, gi 20ml. MME, gi 50 ml. MME. Kontrabeskjed etter kontrabeskjed. Det var ingen som ga samme råd. Om jeg gjorde slik den ene barnepleieren sa, var det feil for neste vakten som kom. Uansett hva jeg gjorde ble det ikke riktig.

Så her er min bønn; en type mal må på plass. Dere må finne noen retningslinjer som skal følges av alle som jobber på barsel. Som nybakt mor tåler du ikke «kritikk» flere ganger om dagen. Personlige meninger og synsing må legges til side. Jeg vet at alle råd var godt ment, ikke misforstå det. På dag tre var jeg så sliten av ammingen, amming som det ikke ble noe greie på. Jeg kviet meg for å legge henne til brystet, jeg visste jo at det bare endte i gråt og fortvilelse. For oss begge.

Jordmoren som hadde tatt oss imot på barsel kom innom dag tre, hun ble den reddende engelen som ga meg lov til å gi opp. «Du har prøvd nok nå Viktoria, du kan gi opp, det er greit.» 100 kilo ble revet av skuldrene mine, fantastisk! Det tok ikke lang tid før vi var hjemme. I epikrisen står det at jeg ble skrevet ut «ikke ammende». Det de ikke visste var at ro og pustepauser fra ammingen ga meg motivasjon til å fortsette. Det gikk vel tre uker, så kunne jeg legge vekk flasker og Nan. Jeg ammet! Det kan sammenlignes med dagen graviditetstesten viste positiv! En lykkens dag!

Om jeg skal føde flere barn, vil jeg gjøre det på Drammen sykehus. Jeg følte meg trygg og godt ivaretatt, jordmødrene som fulgte meg på føden var helt fantastiske. På barsel håper jeg endring vil skje, klare retningslinjer, lik rådgivning.

Avslutningsvis vil jeg hylle alle mødre, vi er faktisk ganske rå!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags