Ansvarsfraskrivelse og manglende empati

Foto:

Av
DEL

MeningerI romanen «Prosessen» av Franz Kafka vekkes hovedpersonen «Josef K» en morgen av politiet og arresteres, uten å få opplyst hva han siktes for. I romanen kan man følge Josef gjennom et absurd og labyrintisk rettssystem.

Denne romanen har gitt navnet til det vi kaller en Kafkaprosess – kampen mot et uforståelig og ugjennomtrengelig byråkrati.

Jeg er født og oppvokst i Drammen men har ikke bodd der mer enn 35 år. Drammen var en god by å vokse opp i, og jeg har fortsatt mye kjærlighet og patriotisme for byen. Jeg er ofte på besøk, ikke minst fordi moren min fortsatt bor der. Hun er blitt 93 år.

Da brødrene mine og jeg var små, den eldste 7 den yngste 4, døde faren vår og hun ble alene med oss.  Hun har tatt seg av oss og hjulpet oss til å bli gangs mennesker, uten å be noen om hjelp.

De senere årene har helsen hennes skrantet mer og mer. Hun har fått diverse hjelpemidler av kommunen, noe hun er svært takknemlig for. De siste tre årene har hun hatt hjemmehjelp og fått besøk av hjemmesykepleie to ganger om dagen. Hun er veldig fornøyd med dem og er blitt glad i sine sykepleiere.

I slutten av oktober ble hun livstruende syk. Hun måtte opereres akutt for å overleve. Det var en stor operasjon og familien fryktet det verste. Men det har gått over all forventning. Hun ikke bare overlevde men er like mentalt oppegående som før.

Fysisk er hun imidlertid ytterligere svekket. Vi tror og håper at dette kan bedre seg, dersom hun får hjelp til det. Sykehuset formidlet derfor til Drammen kommune at hun ønsket og at de anbefalte et rehabiliteringsopphold for henne. Ja, det fremgår av journalen hennes at det forutsettes en kortidplass på Helsehuset ved utskriving.

Dette mente Kontor for tjenestetildeling at var unødvendig, og sendte henne hjem med to ekstra besøk av hjemmesykepleien pr døgn. Det har ikke gått særlig bra og både hun og vi er fortvilet.

Broren min og jeg har helt siden utskrivingen fra sykehuset forsøkt å kjempe for hennes sak i denne etaten, uten at de har vært villige til å høre på hva vi har å si. De har endog til dels ikke svart på våre henvendelser. De henviser til prosedyrer og gjør så vidt vi kan skjønne hva de kan for å trenere saken. Det minner om den prosessen man kan lese om i Kafkas roman.

Vi var i kontakt med dette kontoret for tre år siden også. Moren vår hadde også da vært innlagt på sykehuset og var blitt veldig svekket av den sykdommen hun hadde pådratt seg. Den gangen ble jeg innkalt til et møte sammen med moren min.  Ikke for å høre hva vi hadde å si, for det var representanten for Kontor for tjenestetildeling ikke interessert i, men for å formilde at hun ikke kunne få den hjelpen hun ønsket og trengte. Moren min følte seg skremt av saksbehandleren ved Kontor for tjenestetildeling. Hun ga til meg uttrykk for at hun følte seg ydmyket og at hun følte at hun var uten verdi og bare til bryderi. Hun ble så skremt at hun ikke turte å la oss ta saken videre for henne den gangen.

Jeg har sjelden opplevde en arroganse tilsvarende det vi møtte hos denne saksbehandleren den dagen. Det kan være tilfeldig, og jeg kan ikke påstå at alle ansatte ved dette kontoret opptrer slik overfor byens eldre, men det som skjedde var såpass ille at vi har nektet denne saksbehandleren videre adgang til moren vår.

Hva er det med Kontor for tjenestetildeling i Drammen?

Jeg har også hørt andre omtale dette kontoret som firkantet, lite villige til å se løsninger, arrogante, håpløse å få tak i, at de har vanskelig med å strekke seg og at de ikke klarer å levere tjenester som de burde.

Jeg synes at den politiske ledelse se på hvordan dette kontoret fungerer og sender dette innlegget også til ordføreren og rådmannen.

LES OGSÅ: Foreslo at Nina kunne legge seg på dagen hvis hun ville stå opp tidligere

Jeg har jobbet som prest i snart 30 år, både i Trondheim og Oslo. Jeg er ikke ukjent med at pårørende opplever at deres eldre blir utsatt for uverdig behandling. Det har jeg jevnlig hørt i sørgesamtaler jeg har hatt i forbindelse med begravelser. Jeg har også jobbet som institusjonsprest på flere sykehjem i Oslo. Arroganse i møte med gamle og hjelpetrengende er ikke ukjent for meg. Mange har sett NRKs dokumentar om nedleggelsen av St Halvardhjemmet i Oslo. Den ansvarsfraskrivelse og mangelfulle empati byråden fremviste i dette programmet er ikke noe nytt. Jeg vet ikke om Drammen er verre eller bedre enn andre kommuner i så måte.

Men opptreden tilsvarende Kontor for tjenestetildeling har jeg hittil vært forskånet fra å oppleve eller høre om.

Både broren min og jeg er ressurssterke mennesker, og vi kjenner flere som kan gi oss råd med hensyn til jus og samfunnrettiigheter. Vi kjemper gjerne saken for henne. Men dette er en prosess som ingen, svekket av alderdom og sykdom, kan ta alene. Hva skjer med de eldre som ikke har så ressurssterke pårørende som vi har i vår familie? Dette er et tema som jeg håper de ansvarlige vil ta opp.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags