Barns hemmelige mareritt

Av
DEL

MeningerDenne uken ble resultatene av Elevundersøkelsen for 2017 lansert. Den viser at i overkant 50.000 barn og unge mobbes på skolen 2-3 ganger i måneden - eller mer. Mobbetallene i seg selv er alvorlige og uakseptable. Ingen barn skal måtte gå på skolen med klump i magen, med visshet om at de aldri kan føle seg helt trygge. Men det gir også grunn til bekymring at samme undersøkelse viser at 40,5% av dem som rapporterer om mobbing, sier at ingen voksne visste om det som skjedde.

Mobbing rokker ikke bare ved tryggheten i tilværelsen, mobbing er også en ensom og hemmelig sak.

Når barn og unge har det vanskelig, trenger de fortrolige voksne. Da slipper de å brenne inne med det som plager dem. Selv for de som ikke greier å åpne seg, kan det oppleves svært verdifullt å vite at det finnes voksne å snakke med, enten det er foreldre, lærere, venner av familien eller andre voksne. Noen barn og unge klarer å be om hjelpen de trenger, mens andre bare trenger noen å lufte tankene sine med – en som vet eller forsøker å forstå hvordan de har det, slik at de slipper å bære på det de opplever alene.

Dessverre er det slik at det kan være vanskelig for voksne å oppdage mobbingen barn og unge opplever.

Det handler ikke bare om at mobbingen er skjult for oss, men også om at barn og unge er gode til å dekke over det de opplever. Mange ender opp med aldri å fortelle noen om hva de en gang opplevde. Når man snakker med dem om hvorfor de ikke har fortalt om det vonde tidligere, oppgir de flere grunner til dette. Grunner det er viktig at vi voksne kjenner til. At vi har et sterkt og godt forhold til barna våre, hvor vi snakker mye om følelser, øker sannsynligheten for at de forteller oss om vonde ting som skjer. Men det gir oss ingen garanti, og må ikke bli en hvilepute.  Derfor har jeg lyst til å dele med dere noen av årsakene til at barn og unge ikke forteller oss om det de opplever.

Ikke gjøre situasjonen verre enn den er

Noen barn er redde for å gjøre det vonde som skjer større ved å sette ord på det. Mange håper også i det lengste at det vil gå over av seg selv. Andre kan synes det er tryggere å bli det man kjenner, fremfor å begi seg ut i noe man ikke aner konsekvensene av.

Redde for å bli mobbet mer

Dette er dessverre en redsel som for mange er bygget på tidligere erfaringer – både egne og andres. I noen tilfeller kan trykket på den som melder i fra, øke i tiden etterpå -  inntil voksne får satt inn tiltak som stopper mobbing.

Ikke være sladrehank

Mange som utsettes for mobbing, lever også med trusler om at dersom de forteller om det som skjer til noen, så skal de bli forfulgt hele livet, bli hengt ut på internett, aldri invitert på fest etc. Mange lar være å fortelle av redsel for denne typen represalier. Noen blånekter også for at de mobbes av disse grunnene, dersom voksne lufter sin mistanke om det som skjer.

Skam over ikke å klare seg selv

Det snakkes ofte nedsettende om mobbeofre – både at de kan takke seg selv, og at de er ynkelige mennesker som ikke evner å forsvare seg selv. Dette er holdninger barn og unge tidlig oppfatter, og som gjør det lite attraktivt å stå frem som en som blir mobbet. Dette rapporterer også en del lærere at er en utfordring – de ser barn som utsettes for det, men som blånekter og heller forsøker å fremstå kule og upåvirket for å unngå stempelet.

Ikke bekymre foreldrene sine

For de aller fleste er det å oppleve mobbing forbundet med både skam og skyldfølelse. Og selv om de fleste barn og unge vet at vi voksne vil gjøre alt vi kan for å hjelpe dem om de opplever vonde ting, er det slik at mange lar være å betro seg til oss – av hensyn til våre følelser, og for at vi ikke skal få flere bekymringer.

Her noen råd det kan være lurt å ha i bakhodet:

Trygg barnet ditt, helt fra det er lite, på at det alltid kan komme til deg med sine bekymringer og om de opplever noe vondt. Og at du alltid vil gjøre det du kan for å hjelpe dem.

Blir du svært opprørt over det barnet forteller, er det viktig at ikke dine følelser tar overhånd. Det vil kunne få barnet til å trekke seg og holde tilbake senere. Snakk heller selv med en voksen selv. Men husk: Det er ikke farlig å vise at du blir opprørt og at det går inn på deg.

Tenk over egne holdninger. Dersom barn ofte hører at det «bare er å ta seg sammen», at «man må tåle litt», og at du generelt misliker når folk gir uttrykk for «svakhet», kan barnet tro det også gjelder dem.

Barn må vite at å fortelle om mobbing ikke er å sladre, og de må erfare å bli tatt på alvor når de forteller. Det er voksnes ansvar.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags