Som frilanser og forfatter ser man innimellom på nettbutikker og så på lommeboka og tenker: Tenk om jeg hadde en ordentlig jobb. En sånn der man møtte opp og jobbet og fikk betalt for det i ekte kronasjer.

I et anfall av plutselig protestantisk arbeidsmoral og ansvarlighet logger jeg meg på finn, for å bla gjennom hva slags jobber sånne som meg (teknisk sett statsviter som kan litt data og noe medier og psykisk helse og ungdom og matlaging) kunne tenke seg søke på.

Så jeg stappet inn alle de tingene i søket, og av gårde fløy jeg, inn i denne mystiske verdenen som er «stillingsannonser».

Det er i alle fall tydelig hva slags folk man bør være.

De følgende ordene går igjen og igjen i stillingsannonser fra et bredt spenn av industrier. Fra callsenter til felleskjøpet via barnehage og til noen av de mest forferdelige engelske stillingstitlene i firmaer jeg strengt tatt ikke er helt sikker på hva gjør, selv etter å ha lest annonsen grundig:

De vil ha noen som er utadvendte og fremoverlente.

Alle bør også være fleksible nær sagt uavhengig av arbeidsoppgaver.  Det etterlyses stor arbeidskapasitet og nøyaktighet, at man er en «doer». En av jobbene er ærlig nok til å følge opp «stor arbeidskapasitet» med «evne til å takle stress». Dessuten bør du være entusiastisk og virkelig brenne for jobben. Du bør jobbe godt alene og i team.

For ikke å snakke om at du bør ha minst fem års erfaring i en teknologi som har eksistert i tre år.

Arbeidsmiljøet beskrives gjerne som dynamisk, ungt, fleksibelt, eller hektisk.

Er det et sted jeg ikke vil jobbe er det et sted der alle er unge, dynamiske, utadvendte og entusiastiske.

Jeg tror ikke noe firma, muligens med unntak av et som driver med utleie av aerobicsinstruktører, er ute etter en sånn arbeidsstokk heller.

Hva skjedde egentlig med å møte opp på jobb hver dag, og så gjøre jobben til en ok standard sånn som den skal gjøres?

Med en motivasjon som i bunn og grunn er «noe som er greit å gjøre hver dag, mot en ok lønn»?

Innimellom lurer jeg litt på om arbeidsgiverne faktisk har spurt seg selv om de virkelig vil ha en utadvendt og kreativ person til jobben.

Eller om det kanskje ville være bedre med en innadvendt og veldig lite kreativ person på denne kontorstillingen, som først og fremst ser ut til å være arkiv og bokføring.

Den infame delen av meg ble fristet til å søke, og så på intervjuer gå gjennom hvert punkt for å spørre nøyaktig hva ved denne stillingen som krever at du er mer fremoverlent enn andre stillinger og hva fremoverlent egentlig betyr, omsatt til handlinger i jobbhverdagen.

Men det er nok slemt, siden jeg mistenker lat ederne nok ikke var de som skrev teksten, men at det var noen utadvendte og entusiastiske folk som var ute etter noen som er litt sånn som seg selv. Sånne som passer til å jobbe med rekruttering, altså.

Det skal sies at jeg egentlig er en sånn litt ung utadvendt og sosial person som kan bli entusiastisk over de minste ting.

Som lett knytter personlig eierskap til alt fra plenklipp og husmaling til avissider, og jeg tåler høyt tempo. Men alle er ikke sånn. Og gudsjelov for det. Jeg tåler bare så vidt mitt eget selskap, et kontor med 20 sånne som meg ville aldri fått gjort noe.

Kjære deg som skriver annonser.

Jeg vil gjerne jobbe i et varierende nivå av hektisk miljø. Det er en fordel med litt lite kreative og sprudlende folk på både lønnskontoret og som korrekturlesere. Dette med ungdommelig miljø er ofte ikke et pluss for oss med den etterlyste «mer enn fem års erfaring». Gi oss en småbarnsfar og gjerne et par ansatte godt oppunder 70 som kan absolutt alt i firmaet. Partyfaktoren og den brennende interessen og sultenheten går litt ned når vi bikker 30, men vi kan love en økt kompetanse samtidig.

Og en mulig begynnende interesse for lokalhistorie eller surdeig.

Det plutselige anfallet av ønsket om jobb forsvant da et nytt betalt oppdrag tikket inn. Men før eller siden ender man jo på markedet igjen: Jeg har startet å forfatte et søknadsbrev. Innimellom «fleksibel», «fremoverlent» og «arbeider godt alene og i et team» forsøker jeg flette inn at jeg møter på jobb hver dag og stort sett gjør som jeg blir bedt til en jevnt over akseptabel standard, uansett om jeg er entusiastisk akkurat den dagen eller ei.

Jeg håper det er noen der ute som vil ha en sånn. Selv om de ikke spør etter det.

LES DE SISTE LØRDAGSSPALTENE I DT HER: