Noen ganger er politikk så viktig at vi sjelden har bruk for den

Foto:

Av

Anders Behring Breivik har stemmerett ved høstens valg, akkurat som alle oss andre. Så sterkt er demokratiet han angrep. 

DEL

MeningerDet oppleves nok absurd at en mann som tok livet av 77 mennesker – flere av dem på kloss hold som rene henrettelser – har beholdt stemmeretten. Hvorvidt han vil bruke den er en av få friheter han fortsatt har.

Kun landsforræderi, statskupp og valgjuks kan føre til tap av stemmeretten. Ingen av delene er Breivik dømt for. Legitim statsmakt stammer fra folket, og Breivik er fortsatt en borger med rettigheter i det demokratiet han forakter.

Som samfunn møter vi hatet med menneskerettigheter som gjelder oss alle, også dem som vil stå utenfor.

I 335 dager hadde jeg som eneste oppgave å dekke terroren som rammet Norge, de fleste av disse som leder av Dagbladets 22. juli-gruppe.

Samtlige dager deretter har jeg brukt på å fortrenge obduksjonsrapporter, skuddvinkler, traumer, avhør av Breivik, kvasi-manifestet, lemlestelse og død. Slike detaljer skal vi ikke holde fast ved. Men det politiske samfunnet vi alle er en del av, må vi tørre å snakke om hver dag, uansett hvor langt utenfor noen faller. Særlig da.

Nylig skrev Helga Falck Johannessen en kommentar hvor hun hevder at Breivik ikke er politikk. Hun skriver at «Politikk er diskusjon, argumentasjon og uenighet. Politikk er fordeling av goder og byrder i et samfunn. Å kalle 22. juli for politikk er å tråkke på politikken, på politikere og på politisk historie.»

Ja, slik er hverdagspolitikken. Men hva med den ekstreme dagen da politikk plutselig blir brutalt, på liv og død?

«Jeg tror vi finner svarene i inkludering, samhandling og fellesskap,» skriver Falck Johannessen.

Men tenk om noen likevel faller utenfor. Mister de da retten til å påberope seg en politisk stemme? Og dersom utenforskapet skulle føre til ekstreme eller desperate handlinger, mister de da retten til å påberope seg et politisk motiv for sine handlinger?

I et demokrati gjør man ikke det. I 47 rettsdager så jeg Breivik møte sin dommer i Oslo tingrett. Spørsmålet var ikke skyld. Det var tilstått og avklart. Man glemmer fort at aktoratet la ned påstand om at Breivik skulle dømmes til tvungent psykisk helsevern – altså at det var en gal manns verk, at manifestet på 1.500 sider med klipp og lim var forgjeves for Breivik – og at det ikke fantes noe politisk motiv bak drapene.

Hadde det blitt utfallet, ville ingen reagert når Falck Johannessen hevder at Breivik ikke er politikk.

«Det var Arbeiderpartiet og AUF som ble angrepet – først i regjeringskvartalet, deretter på Utøya. Det handler selvsagt om politikk,» skriver nestleder Egil Knudsen i Drammen Arbeiderparti.

Breivik følte seg nok avvist av miljøer han oppsøkte, blant dem Fremskrittspartiet. Men Breivik hadde også venner (som han skjøv unna etter å ha tatt sitt valg). Han hadde verv og han hadde seksuelle forbindelser.

Det finnes et øyeblikk i Oslo tingrett som får ufortjent lite oppmerksomhet, men som kan ha fått avgjørende betydning for at Breivik ble dømt tilregnelig.

Filosof Einar Øverenget var innkalt som sakkyndig vitne og tok opp det helt grunnleggende i saken: Når slutter man å være et menneske som tar valg man må stå til ansvar for?

– I hvor stor grad har man så svekket autonomi at man ikke kan holdes ansvarlig?

Du kan ha mange vrange forestillinger uten å ha vrangforestillinger, sa Øverenget.

Øverengets argument er at det er dramatisk å hevde at et menneske er utilregnelig, så lenge mennesket er i stand til å gjøre frie valg, planlegge, strukturere og gjennomføre.

– Det å styre seg selv og ha kontroll over seg selv og sine handlinger, det ligger til grunn for menneskets særegenhet og frihet. Frihet er ikke å gjøre alt du vil, det er å bestemme hva du gjør, sa Øverenget.

Min påstand da og nå er at det var under denne sakkyndigforklaringen at dommeren fant argumentene for at Breivik kunne holdes ansvarlig for sine handlinger.

Øverenget advarte mot å beskrive politisk ekstremisme som en sykdom. – Vi må håndtere det gjennom ansvarliggjøring. Ansvarliggjøring skjer i en rettssal.

Og slik ble det.

Lærere som Falck Johannessen og hennes mange flinke kolleger jobber hver dag for å inkludere våre barn best mulig i et fellesskap. Men uansett hvor flinke de er, vil noen alltid kunne falle utenfor.

Heldigvis har vårt demokrati vist at det er så sterkt at det også har plass til disse. Det er så sterkt at det til og med har plass til Breiviks stemmerett.

Les også:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags