Europeisk samarbeid?

«Politikere som uttrykker frykt for folkeavstemninger, har i utgangspunktet feilet mandatet sitt», skriver Elin Bergerud, Buskerud Senterungdom.

«Politikere som uttrykker frykt for folkeavstemninger, har i utgangspunktet feilet mandatet sitt», skriver Elin Bergerud, Buskerud Senterungdom. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Mediene flommer over av dommedagsprofetier som følge av Storbritannias valg om å trekke seg ut av EU. Trusler om økonomisk og sikkerhetspolitisk ustabilitet rettes mot majoriteten av de stemmeberettigede britene.

For å starte med et tilsynelatende dumt spørsmål: Hvorfor er det mer komplisert å melde seg ut av et fellesskap, enn å melde seg inn?

EU KAN FØLGE DEN LOKALE DEBATTEN PÅ FACEBOOK: DT MENINGER.

Siden EU så dagens lys i 1952, har det til stadighet tilsluttet seg nye medlemmer. Innmeldinger blir, i motsetning til forrige ukes resultat, applaudert av vestens ledere. Hvis et fellesskap er designet slik at en utmelding byr på krise for verdenssamfunnet, er det kanskje arkitektene bak fellesskapet som må adresseres, og ikke de menneskene som på helt lovlig vis benytter sin demokratiske utmeldingsrett?

Sporer man de nevnte dommedagsprofetiene, havner man fort i leiren til det politiske og økonomiske establishmentet. Beskyldninger om høyreradikalisme, egoisme og manglende vilje til samarbeid er blitt et mantra.

LES OGSÅ: Ja til spørsmål om klær, sko og hår

Samarbeid er for de fleste av oss et positivt ladet ord. Motvilje til samarbeid virker dermed svært stigmatiserende – et ess i ermet hos EU-tilhengerne. Tar man derimot et dykk inn i teorien om samarbeid, finner man fort ut at bruken av dette begrepet om den politiske unionen i Europa er mer en retorisk floskel, enn en betegnende definisjon. EU scorer omtrent på alle kriteriene for hva som definerer et ineffektivt eller dårlig samarbeid: Manglende enighet om felles mål, konflikter blir ignorert, noen medlemmer dominerer mer enn andre, og medlemmenes ulikhet er så stor at det trigger diskusjon og konflikt.

En annen gjenganger er utsagnet om hvordan EU bidrar til fred og forsonlighet, som ved hjelp av handel og integrasjon skaper gjensidig avhengighet mellom medlemmene.

LES OGSÅ: Til krig med korps

Går man også teorien om gjensidig avhengighet etter i sømmene, ser man at den deles inn i to; positiv gjensidig avhengighet fordrer at medlemmene opplever nytten av å samarbeide og ikke føler at man konkurrerer med hverandre, hvor man da faller over i den negative kategorien. Tar man samtidig pulsen på den jevne EU-borgers opplevelse av unionen, kommer konkurransen om arbeidsplasser høyt på lista. Det er derfor EU sin innebygde struktur, og ikke briters iboende motvilje mot «samarbeid», som har bidratt til dagens misnøye med unionen.

Egoisme er også et begrep som trekkes opp av hatten blant eliten. La oss da slå fast en gang for alle at å hevde selvbestemmelse aldri kan bli egoistisk.

LES OGSÅ: Brexit – partidemokratiets krampetrekning

Det er først ved hvordan man velger å utøve denne selvbestemmelsen, man kan vurdere om det er egoisme til stede. For å trekke en interessant parallell: samme retorikk har blitt benyttet mot kvinner i hundrevis av år. Dersom krav om selvbestemmelse blir møtt med beskyldninger om egoisme, dreier det seg som oftest om at avsender forsøker å tilrøve seg fordeler, makt eller ressurser på andres bekostning.

Noen tjener åpenbart store penger på store institusjoner, som drømmer om å bli en stormakt.

LES OGSÅ: Demokratiet og verden er i brann

Det er velkjent at EU som prosjekt bygger på høyreorienterte prinsipper – en ideologi i solnedgang. Den nevnte konkurransen om arbeidsplasser skal etter sigende bidra til økt velferd for alle, men har samtidig, utover å skape konflikt mellom de konkurrerende arbeiderne, en lei tendens til å eskalere avstanden mellom fattig og rik. Når man legger til at vanlige EU-borgere ikke har tilgang til Europaparlamentet, mens lobbyister kan komme og gå som de vil, forstår man fort at det er storkapitalen som trekker det lengste strået i det europeiske «samarbeidet».

Jeg er personlig bekymret for fremvekst av høyreradikale krefter. Men i motsetning til den krisemaksimerende eliten, mener jeg denne utviklingen skjer på grunn av, og ikke på tross av, den europeiske unionen.

LES OGSÅ: Reis til Tyrkia!

I kampen mot radikalisering må man alltid forsøke å forstå – forstå og godta er to svært ulike ting – hvorfor slike retninger oppstår, og ikke møte det med harselering og undertrykking. Hvis man i tillegg velger å putte alle sine meningsmotstandere, usortert, inn i samme kategori, bidrar man kun til å polarisere konflikten.

Politikere som uttrykker frykt for folkeavstemninger, har i utgangspunktet feilet mandatet sitt.

LES OGSÅ: Lykke til, klimafornekter Jon!

Holdninger om at britene «ikke veit sitt eget beste», og at man for all del må unngå flere tilsvarende folkeavstemninger, vitner om en arroganse som ikke hører hjemme i et velfungerende demokrati. Som flere andre har tatt til ordet for de siste dagene, tror jeg vi nå står ovenfor en omfattende forandring i Europa. Og i likhet med mine meningsmotstandere er også jeg opptatt av å få til et samarbeid i Europa. For dagens misnøye dreier seg ikke om en motvilje mot samarbeid, men er mer et spørsmål om på hvilke premisser.

Kanskje ser vi starten på en mer mellomstatlig europeisk sammenslutning? Hvor respekten for folket – såkalt «bottom up» – danner grunnlaget, og som på sikt evner å prioritere økologisk og sosial bærekraft, fremfor økonomisk vekst? I så fall ser jeg ikke bort ifra at også Norge ønsker å «samarbeide med Europa».

FLERE AKTUELLE MENINGER:

* Også du min sønn, Brutus

* Byen Vår Drammen på offensiven

* Strømsgodset og Espeseth

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken