Økning av ytelser betyr ikke automatisk at barn får det bedre

Foto:

Av
DEL

MeningerOslo og Drammen er de to byene i Norge med størst antall barn som vokser opp i familier med varig lav inntekt – også feilaktig kalt barnefattigdom.

Når det snakkes om fattigdom i Norge, så er det et relativt fattigdomsbegrep som benyttes. Knapt noen i Norge er fattige på nivå med dem som har lite i andre land. Relativ fattigdom innebærer at inntekten en husholdning disponerer ses i forhold til samfunnet man lever i. Etter EU-normen for fattigdom er en husholdning å regne som fattig om den disponerer mindre enn 60 prosent av medianinntekten (den midterste inntekten) i landet eller området man bor i. Det er denne definisjonen på fattigdom som nå vanligvis brukes her i Norge.

I Norge øker tilsynelatende ulikheten mellom folk. Skal politikere og andre kunne gjøre seg opp en mening om dette og treffe riktige beslutninger, bør de også ta hensyn til at mange nå mottar langt mer av det offentlige i form av tjenester enn de gjorde i tidligere tider, mener forsker ved Statistisk sentralbyrå Rolf Aaberge.

Kommunene er hovedleverandør av både barnehage, skoletjenester, eldreomsorg og flere helse- og sosialtjenester mange av oss i dag bruker. Regnes disse tjenestene inn i folks økonomi, så reduseres ulikheten i Norge vesentlig.

Aaberge og forskerkollegene Audun Langørgen og Petter Lindgren har regnet seg fram til at om dette vektlegges halveres den beregnede fattigdommen i landet. Ikke minst reduseres den såkalte barnefattigdommen.

Drammen bystyre har imidlertid ikke slått seg til ro med disse forskningsresultatene og nedsatte et integrerings- og fattigdomsutvalg i mai 2017. Utvalget skal fremlegge sin rapport før sommeren 2019. Rapporten til utvalget vil bygge på et bredt kunnskapsgrunnlag og legge premisser for fattigdoms- og integreringspolitikken i Drammen kommune de nærmeste årene.

Grunnen til at utvalget behandler integrering og fattigdom samlet er at en vesentlig andel av kommunenes befolkning, som defineres som fattige, har fremmedkulturell bakgrunn. Oslo og Drammen har en stor andel fremmedkulturell befolkning og med kunnskapen om at denne gruppen er overrepresentert under definisjonen «varig lav inntekt» er det ikke overraskende at disse to byene har den høyeste andel personer og familier definert som fattige i Norge.

Sammenhengen mellom integrering, språk, arbeid og økonomi bør være åpenbare, men det er viktig å samle detaljert kunnskap for å gjøre tiltak mest mulig målrettet. 

Les også: Vi må snakke om barnefattigdommen

Det er en kjensgjerning at mange med fremmedkulturell bakgrunn sender penger hjem til familiene sine i hjemlandet de kommer fra. Det er fullt ut forståelig med bakgrunn i den fattigdommen og nøden som eksisterer i mange land hvor asylsøkere og innvandrere kommer fra. Imidlertid kan ikke det norske samfunnet, ubegrenset, kompensere for slike overføringer selv om dette medfører at noen dermed får en lavere levestandard. Det må satses på målrettede tiltak for at barn og unge ikke skal oppleve sosialt utenforskap og miste muligheten til å delta i aktiviteter som de fleste andre på egen alder er med på.

Dette gjelder selvfølgelig alle barn- og unge uavhengig av etnisitet og/eller kulturell bakgrunn.

Ensidig økning av sosiale ytelser medfører ikke automatisk at barn- og unge får det bedre.

Gjennom gratis utlån av idrettsutstyr, gratis deltakelse i fritidsaktiviteter som kulturskole, idrettslag, musikkorps og samlingspunkter som G60 på Union, kan man målrettet kompensere for lav disponibel inntekt hos barnefamiliene. Det bør også vurderes om gratis skolemat og deltakelse på leirskoler og lignende kan være aktuelle virkemidler i tillegg til gratis barnehage og SFO/AKS/IFO.

Personlig er jeg også for å innføre behovsprøvd barnetrygd. Barnetrygden har vært den samme siden 1996 med 970 kroner i måneden og økningen på 83 kroner i måneden pr. barn som ble vedtatt i årets statsbudsjett har begrenset betydning for de fleste. Hadde barnetrygden blitt justert i samsvar med konsumprisindeksen fra 1996 til 2018 skulle barnetrygden i 2019 vært økt til over 1500 kroner pr. måned pr. barn.

En behovsprøving av denne ytelsen hadde medført at nivået kunne økes vesentlig for de barnefamiliene som trenger det mest.

I Drammen må vi satse på gode oppvekstsvilkår for alle barn og unge. Det innebærer alt fra barnehage, skole, fritidstilbud til sikkerhet og miljø.

Dagens Drammen har full barnehagedekning. Slik skal det også være i «nye» Drammen kommune, men det må også arbeides for at barnehagene ligger nær der folk bor og holder høy faglig og pedagogisk kvalitet. Dette innebærer blant annet løpende opptak og krav til norskferdigheter hos de ansatte i barnehagene.

Det må avsettes ressurser til større grad av analyse og planlegging når det gjelder utvidelse- og bygging av nye skoler slik at man er i forkant av utviklingen og i mindre grad må benytte seg av midlertidige løsninger. Drammensskolen må rekruttere gode lærere og det må kontinuerlig arbeides med videreutdanning og kompetansehevning. Det er en målsetting at alle avgangselever fra grunnskolen skal være rustet til å starte på videregående skole og fullføre yrkesfaglig eller studiespesialiserende utdanningsløp. Et nytt og godt virkemiddel i denne sammenhengen er det «11. grunnskoleåret» som har gitt svært gode resultater etter oppstarten i 2017/18.

Drammen Høyre har programfestet økt satsning på tidlig forebygging gjennom styrking av helsestasjonstilbudet og arbeidet med psykisk helse og rus blant ungdom. Vi må ha fokus på bekjempelse av mobbing, seksuelle overgrep og at alle barn og unge skal få en god oppvekst uavhengig av religion, livssyn, seksuell orientering, etnisitet, kjønn eller alder.

Drammen skal utvikles til en fremtidsrettet kommune hvor barn og unge føler seg trygge og har gode vilkår for utvikling. Det innebærer at politikerne må sørge for et sunt bomiljø, et godt kollektivtransport-tilbud og tilgang på arenaer for samhandling og læring.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags