Jeg er aldri blitt spurt, men dersom for eksempel en journalist skulle finne på å spørre meg om hva som er min drømmejobb, så hadde jeg ikke nølt – Forsvarsminister!

Den drømmen fyller 50 år nå i juli, og den ble skapt på rekruttskolen for infanteriet på Sessvollmoen som ligger like ved Trandum og dagens hovedflyplass.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

Garnisonen skulle få besøk av Forsvarsministeren. Vi øvde på oppstilling og oppførsel hele dagen i forveien. Bataljonssjefen spilte Forsvarsministeren. Når Forsvarsministeren hilser oss med: «God dag soldater», skal vi gi et rungende og samstemt svar: «God dag herr forsvarsminister».

Den satt som et skudd, for å si det militært, etter mange gjentakelser.

 

Den store dagen opprant, bataljonen står oppmarsjert på paradeplassen og et av forsvarets helikoptre nærmer seg. En nødvendig tilleggsopplysning – hele Trandum-området er en stor sandslette med vegetasjon på. Da helikopteret lander like ved oss blir sand og småstein pisket i ansiktene våre, men vi fortrekker ikke en mine, vi blunker ikke engang; det er jo Forsvarsministeren som lander må vite!

Ut av helikopteret skrider Otto Grieg Tidemand, i kronologisk rekkefølge jagerflyger, krigshelt, skipsreder og nå forsvarsminister.

Han inntar podiet, som de ikke stridsdyktige i leiravdelingen har rigget til, og entrer så talerstolen. «God dag soldater» gjaller over paradeplassen. «God dag herr forsvarsminister» lyder ekkoet fra 600 infanterister. «Det er feil» tordner Forsvarsministeren anklagende. «Dere skal svare God dag herr statsråd!» «Vi tar det om igjen». «God dag soldater». Vi – «God dag herr statsråd». «Det var bedre.» «Kjære soldater, dere kremen av norsk ungdom osv. …»

Der og da, en støvete sommerdag på Sessvollmoen, sto det klart for meg hva som var drømmejobben min.

Jeg må innrømme at jeg aldri siden gjorde noe målrettet for å kvalifisere eller posisjonere meg for drømmejobben. Sant å si så gikk vel hele forsvarsministerjobben i glemmeboken. Det vil si inntil i fjor våres. Da ringte telefonen. Det var en gammel bekjent som lenge har vært aktiv i Drammen Høyre. Han ringte for å høre om jeg kunne tenke meg å stille på Høyres liste ved det forestående kommunevalget. Hva som var Høyres beveggrunn for å spørre meg, kan jeg bare spekulere i.

Kan min bekjente ha tenkt at han Finn skriver så mye tull i avisen allikevel at vi kanskje kan dresser ham til å skrive litt tull for Høyre?

Det blir som sagt spekulasjoner, så nok om det. Men plutselig, da denne forespørselen kom, var jeg tilbake på Sessvollmoen igjen. Jeg så for meg Otto Grieg Tidemands gråstenkte hårmanke bak det buede glasset i helikopteret i det det tok av. Kunne denne invitasjonen fra Høyre være starten på en politisk karriere som ville ende med at jeg fikk drømmejobben?

Jeg feiget imidlertid ut, som de sier, og takket nei til plassen som listefyll. Ikke spør meg hvorfor.

Det er Ine Marie Eriksen Søreide som har forsvarsministerjobben nå. Hun fyller den på en utmerket måte så vidt jeg kan bedømme. Det er hun som farter rundt, hilser på soldater på øvelse, prøvekjører stridsvogner, nye jagerfly, torpedobåter og helikoptre. De står i grunnstilling og hilser henne både oberster og generaler. Når vi ser henne på TV så er det tydelig at hun elsker den jobben, akkurat som meg, men det er hun som har'n.

Mon tro om Ine Marie noen gang har måttet korrigere soldatene? «Dere skal svare God dag fru statsråd!» Jeg aner ikke.

LES OGSÅ: Klopptjern får et ansiktsløft