«Jeg håper jeg ikke blir redd». Tanker fra nyankomne ungdommer som skal begynne i vanlig norsk skole.

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerI disse sommertider er det mange av oss som reiser utenlands på ferie. Å være utenlands er for mange av oss noe som forbindes med avkobling, pusterom og overskudd. For noen er ikke utenlandsreiser helt det samme; jeg snakker om barn og ungdom med kort botid, de som kommer til Norge med en asylsøknad i bagasjen.

Før sommeren fikk jeg privilegiet å følge noen skoledager med nyankomne ungdommer for å forske på læringsmiljøet i en introduksjonsklasse her i byen.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

En introduksjonsklasse gir nyankomne barn og ungdommer en mulighet til få gå på skole og få grunnleggende norskopplæring. Elevene har svært forskjellig bakgrunn; en del har måneder og år bak seg i flyktningleirer, og bor nå alene. Andre har foreldre som har fått jobb i Norge. Noen kommer til landet som analfabeter; andre ligger foran norske elever faglig. Da jeg kom på besøk rett før sommeren hadde ungdommene vært der mellom 6 og 10 måneder. De hadde fått fotfeste i det som opplevdes som et trygt, positivt miljø med høy motivasjon for læring.

Imidlertid kom jeg også på et sårbart tidspunkt: Tiden i en trygg introduksjonsklasse var over.

Nå spres de til vidt forskjellige skoler. Og det var dette praten gikk ut på da jeg snakket med både elever og lærere. Spenningen var til å ta og føle på. For mange rådet en slags desperat blanding av iver og angst. Iver etter å kunne få en fot innenfor. De snakket alle sammen mye om å «bli norsk» som synonymt med å «bli vanlig». Men det å bli vanlig norsk virket også ukjent, udefinerbart og som en angst.

Som en elev uttrykte det: «Jeg håper jeg ikke blir redd».

Og angsten er begrunnet. Å bli såkalt vanlig er en stor terskel i det norske samfunnet. Det er ingen selvfølge å klare kvalifikasjonskravene faglig, å forstå de sosiale kodene, å få noen å snakke med – eller å kunne snakke, for den saks skyld. Som en lærer sa: «Det er et fjell de skal over». Dette fjellet handler om å få mulighet til å ha en stemme, et handlingsrom og verdighet der de kommer.

For ungdommene krever dette mye. Noen går inn i dette med sterk støtte hjemmefra. Andre som enslige.

Mitt håp, som forsker så vel som privatperson, går til alle oss som møter nyankomne barn og unge. At vi midt i vår travle hverdag tar høyde for og bygger ned de daglige barrierene hver enkelt av de 20 ungdommene må overvinne.

I disse dager krysser mange ungdommer, flyktninger som andre, sine spor. Jeg håper at «vi» – lærere, elever, foresatte står klare til å inkludere, dele, og også lære av disse unge og modige.

LES OGSÅ: Færre flyktninger til Drammen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags