«Hei! Velkommen! Går det bra?»

KRONIKKFORFATTEREN: Ingrid Kragh Swang fra Modum.

KRONIKKFORFATTEREN: Ingrid Kragh Swang fra Modum. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerDisse få ord, ledsaget av smil og håndtrykk, er det som møter deg hver gang du går inn dørene på Sevalstunet på Modum.

Mitt navn er Ingrid Swang.

Jeg er ikke politiker, men jeg er medmenneske og mamma.

Jeg heller ikke norsk. Jeg er altså også en innvandrer.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

For snart 17 år siden valgte jeg å ta med meg barna mine og flytte til Norge i håp om en bedre fremtid for oss alle. Jeg ble tatt veldig godt imot og ble ønsket velkommen overalt. Vi etablerte oss fort, jeg fikk jobb og ungene kom i barnehage og skole. Jeg fikk fri tilgang til det norske velferdssystem uten noen motkrav og jeg kunne sikkert også ha hentet moren min hit uten noen hadde løftet et øyenbryn.

Alt sammen bare fordi jeg er dansk ...

Under balkankrisen i 1993 ga Norge 12.000 bosniere asyl og til sammen fikk godt over 20.000 flyktninger komme til Norge. I Danmark fikk 17.000 bosniere asyl. Både Norge og Danmark har altså lange tradisjoner for å hjelpe til når det trengs og det kan vi være stolte av! Norge er dessuten kjent over hele verden for sitt fredsengasjement og sin innsats for flyktninger, bare tenk på navn som Fridtjof Nansen og Trygve Lie og Oslo-avtalen.

Da vi hørte at det skulle etableres et EMA-mottak her, var vi i utgangspunktet positive til det, men etter hvert som åpningen nærmet seg merket vi en skremmende dreining i lokalmiljøet.

LES OGSÅ: Integrering mot Frp og Høyres vilje

Vi kunne lese om folk som planla å gå regelmessige vakt runder forbi mottaket og noen ville til og med la hundene sine gjøre fra seg på mottakets område. Det var faktisk ganske sjokkerende! Vi tenkte at det var best å bidra til å integrere guttene så fort og så godt som mulig. For; hvis vi ikke bidrar risikerer vi at det blir en enda større polarisering mellom nordmenn og innvandrere. Det som mange velger å overse er, at innvandrere representerer arbeidskraft og menneskelig kapital på sikt. Men bare dersom de blir godt integrert.

Modummodellen, som ble initiert av Nina Djærff, skal være en motvekt mot den polariseringen. Den bygger på at vi i lokalsamfunnet gir litt av vår tid til flyktningene.

Vi utfordrer dem til å snakke norsk, lar dem bli kjent med norsk kultur og vi bidrar til aktivisering. Nesten alle guttene er traumatiserte og de trenger positiv aktivitet og læring for ikke traumene skal utarte seg til psykiske lidelser. DET kan vi alle hjelpe til med!

Vi kaller oss faddere, guttene kaller oss Mamma.

LES OGSÅ: Øvre Eiker KrF og flyktninger

Vi arrangerer spillekvelder og det er faktisk mye mer moro og læring i bildelotto enn man umiddelbart skulle tro. Bakedager med mye prøvesmaking, hagefester med sekkehopp og potetløp og utflukter fx gruvetur på Blaafarveværket og Godset-kamp på Marienlyst. Vi tilbyr omsorg, hjertevarme og armkroker. Kort sagt: medmenneskelighet.

I retur får vi tillit, gode klemmer, takknemlighet ... og te.

Etter hvert har vi blitt godt kjent med guttene, noen av dem ekstra godt. De forteller om kamper mot Taliban, forfølgelse og henrettelser. Vi har hørt om menneskesmuglere, kantrede båter, grensevakter som skyter og mødre som ikke har råd til å fø ungene sine og derfor sender barna ut på en livsfarlig flukt i håp om, at de i det hele tatt skal ha en fremtid. Det er klart det gjør inntrykk!

Tenk om jeg kom i den samme situasjon og måtte sende ungene mine av gårde? Slikt skjærer dypt i mammahjertet.

LES OGSÅ: Integrering - ingen enkle svar

Vi er faddere for to kjekke gutter. Vi har selv to gutter på 22 og 23 år og vi kjenner igjen våre egne i disse. De er bare enda litt mer høflige, selvstendige og hjelpsomme enn våre egne. I hvert fall mer hjelpsomme enn våre egne var da de var 16–17 år gamle. Vi har blitt veldig glade i dem og vi betrakter dem som en del av vår familie. Vi har fulgt guttene fra de ankom Sevalstunet i februar i fjor og vi har sett at de har lært språk, begynt på skole og blitt aktive i både fotballen, håndballen og korpset. De begynte å slappe av og te seg som normale guttunger.

De ER våre unger nå!

Den siste tiden har imidlertid vært et helvete både for guttene og for oss. Usikkerhet og mangel på informasjon har vært helt forferdelig. Spesielt etter 15. november, skrekknatten da 73 afghanere ble pågrepet. 62 av dem ble arrestert og internert på Trandum og først der fikk de forkynt 2. avslaget på søknadene sine. Avslag som ikke baserte seg på vitenskapelig holdbare metoder, som ikke baserte seg på almene rettsprinsipper og som ikke lot tvilen komme tiltalte til gode.

Det var da det virkelig gikk opp for meg at Norge har blitt et smålig land. Det er så flaut, vondt og helt umulig å rettferdiggjøre.

LES OGSÅ: KrF må markere seg i flyktningdebatten

Hva svarer man egentlig når guttene spør: «Hvorfor liker ikke Norge meg…?»

Siden den natten har mange rømt fra mottakene og jeg må si at jeg skjønner dem.

Vi har fortsatt kontakt med noen av dem rundt omkring i Europa og vi har kontakt med en av dem som sitter skrekkslagen i Kabul. Uansett om de har flyktet eller blitt returnert, så har de endt i et helvete hvor hver dag er en kamp mot frykten, traumene, politiet eller Taliban. De har ikke noe hjem å returnere til. Ingen kontakter eller muligheter til et normalt liv. Den aksjonen rev opp mange sår!

Blant dem som fortsatt venter på mottaket har frykten tatt bolig, vi ser at guttene blir tynnere, de sover lite og blir mer og mer nervøse og motløse.

Vi har forsøkt å hjelpe våre gutter med å innfri UDI’s krav om legitimasjon. Men det er virkelig et Catch 22. Har de ikke dokumentasjon, mener UDI at de lyver. Har de dokumentasjon så avviser UDI den som værende «ikke troverdig».

Uansett hvor du snur deg møter du en vegg av motvilje og av mistro.

LES OGSÅ: Hvilket land ønsker du å bo i?

Min begrepsverden har utvidet seg med ord som: UDI, UNE, gi finger (som i fingeravtrykk), tazkira og notoritet. Jeg har snakket med NOAS, verger, advokater og ambassader. Jeg har lest side på side med gripende asylintervjuer og håpløse avslag.

Den nåværende flyktninge- og integreringspolitikk splitter Norge og gir stygge riper i lakken internasjonalt.  Som medmenneske kan jeg ikke sitte stille og bare godta det. Det er på høy tid å snu!

Jeg sa ja til Modum-modellen for et år siden i den tro, at jeg skulle være en sånn «tante» som kom innom og lekte litt i ny og ne, men det har blitt så uendelig mye mer enn det. På både godt og vondt. Men en ting er sikkert: Jeg kommer aldri til å slutte å bry meg!

Jeg vil avslutte med å sitere Jan Egeland: «Det er vår plikt å tale barnas sak og å stille oss på de svakestes side».

Store deler av denne kronikken ble fremført som en tale under Buskerudbenkens besøk ved Modum Statlige Mottak 30. januar 2017.

FLERE AKTUELLE MENINGER FRA DT.NO:

* Hva vil Ola Sentralisering?

* Usmakelig domsavsigelse på avisens førsteside

* Byggesak og politisk oppfølging

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags