Hvorfor er det så viktig for perifere bekjente at jeg snart får barn?

Illustrasjon: Karl Gundersen

Illustrasjon: Karl Gundersen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerKjære alle perifere bekjente og kolleger på 40+ med egne barn (for det er stort sett bare dere dette gjelder).

Dette kommer til å komme som en overraskelse, så vær forberedt:

Ikke alle vil ha barn. Og ikke alle som vil ha, kan få.

Det er kortversjonen av de neste centimeterne med streng monolog fra undertegnede.

Det betyr at man helt uten å gå glipp av noe som helst kan stoppe å lese her, det er helt i orden. Men ta gjerne med deg denne setningen som dagens lærdom, dersom dette var ny informasjon for deg.

De kan gjøre mye spennende på Rikshospitalet

Alle som kjenner meg godt veit godt at det på ingen måte er noen selvfølge for meg å ha lyst på barn.

Når jeg like vel er ganske sikker på at jeg kunne tenke meg det, er det basert på et slags regneark i hodet der fordeler veies mot ulemper, og for akkurat oss ser det ut som prosjekt unger kommer ut i pluss. Så vidt.

Mange som kjenner meg godt veit også at vi er godt i gang med andre året som «folk som vil ha barn, men ikke har det».

Og at vi heller ikke har klokkertro på at det skal skje med det aller første. De kan gjøre mye spennende på Rikshospitalet, det kan hende de kan få meg på tjukka etter hvert, men det er på ingen måte gitt at vi kommer til å få det til.

Og dere andre. Dere som ikke kjenner meg så godt altså: Det har ikke dere noe med.

Jeg er på konferanse denne uken. Med masse gamle kjente, halvkjente og ukjente. Og det er så hyggelig! Det beste er å treffe igjen gode venner man ikke har sett på lenge.

Det kjipeste er alle gangene jeg skal forsvare at jeg ikke har fått barn eller er gravid ennå.

Ja, jeg vet jeg er 30. Ja, jeg har vært ferdigstudert i noen år. Ja, vi har hus. Du synes ikke jeg har noen unnskyldning lenger for ikke å komme i gang, nei ...

Hvis du må stirre på magen min for å se om jeg ser gravid ut, kunne du ikke gjort det før jeg nettopp gaflet innpå to stykker med karamellostekake?

Det som plager mest akkurat nå er at i sånne settinger, der det står noen kjente, noen halvkjente og noen helt ukjente og mingler og noen absolutt skal ha meg til å forsvare denne veldig mystiske barnløsheten, så er jeg ikke så streng som jeg har lyst til å være.

Og det er vel for pokker lov å ikke ha lyst på barn!

Jeg har sånn jeg ser det tre valg:

1. Jeg kan si at det har ikke du noen med! Det gjør ikke underverker for stemningen, men det tåler jeg. Grunnen til at jeg ikke gjør det så ofte er at da tror folk at vi vil, men ikke kan. Og det er for så vidt helt sant akkurat nå, men alle andre år dette har vært et tema har jo faktum vært at vi ikke har hatt barn fordi vi ikke har prøvd å få barn! Fordi vi ikke har ønsket oss barn akkurat nå. Og det er vel for pokker lov å ikke ha lyst på barn!

kroppen min fungerer til det aller meste, men tydeligvis ikke til det her.

Hvorfor er det så innmari viktig for folk jeg ikke har noe som helst omgang med utenfor sporadiske jobbarrangementer at jeg får barn?

Dette potensielle barnet påvirker deres liv på nøyaktig null måter!

Så derfor sier jeg stort sett ikke det da.

2. Men jeg sier ikke at det er fordi vi ikke vil ha heller. Ikke nå lenger i alle fall. For det hadde vært jug nå. Og det er den neste grunnen. Jeg bærer så veldig gjerne fanen i la-nå-folk-bestemme-selv-om-de-vil-ha-unger-det-er-ingen-selvfølge-toget, men jeg får ikke til å juge å si at vi ikke har barn fordi vi ikke vil ha.

Ikke akkurat nå.

3. Jeg kan si det som det er. Og det hender det ganske ofte jeg gjør. Men det er ikke i alle settinger de ordene faller like lett. Ikke fordi jeg synes det er et vanskelig tema, egentlig. For det synes jeg ikke det er. Jeg står fint og støtt i det at kroppen min fungerer til det aller meste, men tydeligvis ikke til det her. Det er ikke spesielt sårt heller egentlig. Ikke sånn i hverdagen i alle fall. Men det er liksom ikke alltid the time or the place for sånn info. For folk blir så satt ut virker det som?

Nettopp det er vel grunnen til at man burde snakke mer om disse tingene da, både det å ikke ville ha barn, og det å ikke kunne.

Sånn at alle de som har et så smalt synsfelt at de tror at bare fordi de lever et jævlig streit og norm-elskende liv – der de giftet seg med en av motsatt kjønn da de var 27 og unnfanget den første ungen på bryllupsnatta og den var helt frisk og det var lillebror også som kom tre år etter – kanskje får noe andre referanser. Enten de vil eller ikke.

Men noen ganger vil jeg bare drikke kaffe.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags