Å savne en fremmed

HVEM SKAL VI STREKKE OSS MOT? «Vi er mange som så gjerne skulle snakket med noen, men ikke vet hvem vi skal strekke oss mot. For selv om det er mange rundt oss, så er de fleste gjemt bak en mobil, nedgravd i arbeid og gjøremål, distrahert av forventninger fra alle kanter», skriver en av de 1.324 elevene ved Drammen videregående skole.

HVEM SKAL VI STREKKE OSS MOT? «Vi er mange som så gjerne skulle snakket med noen, men ikke vet hvem vi skal strekke oss mot. For selv om det er mange rundt oss, så er de fleste gjemt bak en mobil, nedgravd i arbeid og gjøremål, distrahert av forventninger fra alle kanter», skriver en av de 1.324 elevene ved Drammen videregående skole. Foto:

Av
DEL

MeningerDet måtte dø noen for at det skulle bli stille i klasserommet. Jeg vet ikke helt om det sier mer om klassen min eller om døden, men det var i hvert fall det jeg tenkte i den første timen etter helgen.

Jeg ble sint over mine egne tanker, hvor brutale de var, hvor negativt innstilt de var overfor mine medelever. Men det var det jeg tenkte.

Noen måtte faen meg dø for at det skulle bli stille. Og det var ikke bare hvem som helst. Kall meg kynisk, men jeg tror ikke det hadde vært så stille hvis en elev hadde død. Jeg tror det var så stille fordi Bjørn Aamodt var et forbilde, en lærer som var så mye mer enn en lærer. 

For første gang på de to årene jeg har tilbrakt på Drammen videregående kunne jeg kjenne hjertet mitt slå.

Da oppdaget jeg til min overraskelse at jeg ikke kunne høre hjertet mitt som klisjeen så fint skal ha det til, men jeg kunne kjenne det. Det dunka der inne, rolig, jevnt. Og selv om det ikke var en norsktime så kom jeg til å tenke på Knausgårds åpningslinje i Min Kamp: 

«For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det».

Jeg stirra inn i lyset som læreren hadde tent, merket det ble litt for mye å lukke øynene, litt for stekt, jeg måtte ha noe å fokusere på.

For selv om ett minutts stillhet var for å tenke på læreren som ikke lenger var blant oss, så klarte jeg ikke å tenke på noe annet enn meg selv. På hvor hardt hjertet slo der inne, hvor veldig levende jeg var.

Hvor deilig det var at klassen endelig holdt kjeft, hvor deilig det var å ikke høre om helgens mange utskeielser og drama. Hvor deilig det var at det ikke var noe dem og oss, men at vi alle bare var mennesker som satt der på stolene våre. Like levende, like sårbare og like ensomme alle sammen.

Kanskje var det det at vi alle var så små som gjorde det mulig å være samlet akkurat i det øyeblikket?

Det hang som en florlett følelse i rommet, som vi verken kunne se eller høre, men som grep nådeløst tak i oss og okkuperte hver tanke og følelse vi hadde. I et lite sekund kunne vi alle snakke, og i stillheten kunne vi kjenne på hverandre, kommunisere uten ord. Det er det samme som skjer når du får en klem, et smil, eller er forelska med hele nervesystemet. Følelsen heter medmenneskelighet og er tynnet ut.

All forurensningen mellom oss, teknologien, media, kravene, tidstyvene, arbeidstimene – i individualismens tidsalder mister vi ikke bare hverandre, men også oss selv.

Jeg kjente ikke Bjørn Aamodt, men visste hvem han var da jeg passerte ham i gangene. «Der går Bjørn», tenkte jeg alltid, «læreren jeg burde hatt». Læreren jeg skulle ønske jeg hadde hatt, for alle snakket så fint om han. Sa han var en god lærer, kul, gjorde det gøy å lære, engasjerte elevene.

Jeg visste at han het Bjørn, og han var en av de over tusen menneskene som går igjennom gangene på Drammen videregående hver dag.

Skoledagen etter han døde var det rart å gå nedover gangene. Lærerne informerte om at et eget sted på skolen var satt av til sorgen, minnene, og der kunne man snakke med helsesøster og andre. Hvis vi trengte det kunne vi gå ut av klasserommet når som helst, alt etter som hva som føltes riktig for oss. Jeg er imponert over skolens måte å håndtere dette på. Det ble lagt vekt på at alle reaksjoner var like riktige. Vi ble fortalt at det ikke ville bli ført fravær, og at vi måtte kjenne etter hva som ble riktig for oss selv.

Fordi sorg oppleves svært forskjellig.

Senere, uten lærerne til stede, ble dette satt på prøve. Det tok ikke lang tid før spørsmålet ble stilt, om dette betydde at vi kunne dra hjem. Om læreren kom til å ta opprop. De lo mens ordene skar i ørene mine.

Gratis godkjent fravær. Gratis fravær.  

Det var da jeg innså at selv om alle sorgens reaksjoner er riktige, så må de også til en viss grad være sosialt akseptert. Og jeg ville skrike, kaste noe, spørre om det fantes noe form for respekt i dem, om de kunne være litt ydmyke bare i dag. Bare i dag.

Jeg kjente at kroppen ble for liten, det var for mye innestengt, for mye som ville ut. For mye sinne. Følelser. Men i bunn og grunn var det egentlig for tomt. For mye ensomhet og for lite menneskelighet. For stor redsel og ingen å snu meg til.

Flertallet forlot klasserommet da timen var slutt. Om det var noen av dem som gikk før som faktisk utnyttet dødsfallet vet jeg ikke. Jeg vet ingenting om deres sorg på denne spesielle dagen. Jeg kan ikke vite. Og jeg var vel egentlig like sint på meg selv, rasende, jeg skammet meg over at jeg ikke turte å reagere. Jeg følte meg enda mindre fordi jeg ikke turte å si det høyt. Si at jeg synes at det de sa var respektløst! Si at jeg virkelig ikke bryr meg om de faktisk velger å utnytte situasjonen, for de har sine liv og tar sine valg. Men det de sier påvirker andre og akkurat da såret de meg.

I dag har jeg tenkte mye på hvem som egentlig kommer til å savne meg.

Redselen av å ikke bety noe og bare være fyll i mengden gjør vondt helt inn til skjelettet. Hadde det gjort noen forskjell om jeg hadde snakket ut og sagt det jeg mente til tross for at det var nokså sterk kritikk? Ville noen merket om jeg ble borte da?

Det triste er at dette ikke bare gjelder meg. Vi er mange som så gjerne skulle snakket med noen, men ikke vet hvem vi skal strekke oss mot. For selv om det er mange rundt oss, så er de fleste gjemt bak en mobil, nedgravd i arbeid og gjøremål, distrahert av forventninger fra alle kanter.

Bjørn Aamodt gjorde hverdagen bedre for elevene han hadde, og selv om alle liv er like mye verdt, så gjør det ekstra sterkt inntrykk når en gledesspreder og et forbilde dør.

Jeg kjente ikke Bjørn, men jeg følte liksom at vi snakket sammen likevel. For han smilte alltid til meg i gangene på skolen. 

Skribenten har fått være anonym, men DT kjenner vedkommendes identitet.

LES OGSÅ: Skole i sorg etter populær lærer døde brått

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags