Din godhet kan gi noen lyst til å leve - litt lenger.

Et grått paradis

Et grått paradis Foto:

Av
DEL

LeserbrevSolen flater ut og sneier toppene på sin vei mot høst. Den makter ikke lenger å reise seg i full høyde, og vet den må kare seg gjennom nok en mørketid på halv fart. Men den gir aldri opp. Den har lært seg å vente.

Du er likedan. Du sitter utendørs med pleddet og kaffekoppen, nyter septemberluften mens solen varmer ansiktet. I buskene herjer småfuglene og kjekler om de skal overvintre eller ikke. Likevel, midt i denne lykkestrømmen, kommer et alvor over deg. Du vet at mange ikke finner roen slik du gjør. Du leser om det, fornemmer det. Disse millionene som ikke kjenner varmen fra solen. Fra mennesker.

Du hører ropene fra de bortkomne, gråten fra dem som opplever livet som noe uhyggelig og fremmed. De som har mistet seg selv. De som ikke finner beslektede sjeler og som alltid går med følelsen av at noe er galt. Med eksistensen. Med alt.

Kanskje din vennlighet redder noens dag. Noens natt. Noens liv.

Som jordboere lengter de etter tilhørighet på den blå planeten, men finner bare nyanser av grått. Ingen fred eller ord som kan fjerne smerten som brenner i brystet.

Tallene er vanskelig å forstå, at hvert år velger 800.000 å forlate livet. Ett menneske hvert førtiende sekund. Flere enn av drap og krig til sammen.

Solen forsvinner bak åsen og du kjenner hvor kaldt det er i skyggene. Du tenker på hvordan du kan gjøre livsreisen lettere for dem som befinner seg der, i mørket, og bestemmer deg for å se mer, lytte mer, bry deg mer. Fra nå av skal du smile oftere til fremmede, og dra mange ut av håpløsheten med heldekkende klemmer.

Kanskje din vennlighet redder noens dag. Noens natt. Noens liv.

Din godhet kan gi noen lyst til å leve ... litt lenger.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags