Tysklandsbrigaden og de deporterte «tyskertøsene»

Foto:

Av
DEL

MeningerNorske soldater ble sendt til Tyskland for å vokte freden i 1947. Tysklandsbrigaden hadde på forhånd kunnskap om hvor ødelagt destinasjonen var. Likevel overgikk virkeligheten de møtte i fiendeland alt de hadde hørt og forestilt seg. Blant ruinene sultet kvinner og barn, mange til døde. De norske soldatene følte lite trang til hevn for okkupasjonstiden mot disse lidende menneskene, men de ble også raskt blaserte overfor deres lidelser. Direkte sjokkerte ble de kanskje bare de gangene da stemmene til de avmagrede kvinnene med et utsultet barn i armene, var norske: De møtte «tyskerjentene».

I arbeidet med boken Tysklandsbrigaden – til fiendeland for freden (Spartacus 2018), dukket også norske kvinner opp i fortellingen om fiendelands ruiner. Kvinnene var etter freden blitt deportert til Tyskland.

I høst sa statsminister Solberg, på vegne av staten, unnskyld til disse kvinnene. De hadde giftet seg med tyske menn under krigen. «I og med at de inngår ekteskap med tyskere, bør deres politiske tilknytning til Norge være brutt», het det i Stortinget i august 1945. Uten statsborgerskap ble de ansett som tyske og utvist sammen med alle andre tyskere. For å kunne gjøre dette, måtte loven ha en grunnlovsstridig tilbakevirkende kraft. I denne sammenhengen måtte Grunnloven vike. Dermed ble kvinnene plassert i leirer rundt om i Norge før de ble sendt til Tyskland.

LES OGSÅ: Tysklandsbrigaden – generasjonen som ikke fortalte

I Tyskland møtte de norske kvinnene etterkrigstidens krevende virkelighet med sult og kulde. Historiker James Bacque hevder at minst fem millioner tyskere sultet i hjel under alliert styre etter krigen. Kanskje var flere av dem de utviste norske. Selv om Bacques tall er omdiskuterte, viser kildene at kun sultrasjoner var tilgjengelig for tyskerne i de første etterkrigsårene. Det var ikke uten grunn at Tysklandsbrigaden ved ankomst i januar 1947 siden fortalte at de hadde sett Tyskland akkurat slik det så ut ved krigsslutt, før et spadetak var tatt for å gjenreise landet. Og hit hadde norske myndigheter sendt kvinnene som skulle straffes for ekteskap.

Å si unnskyld omtrent ¾ århundre i etterkant sikrer et politisk poeng. Mer bemerkelsesverdig er imidlertid at den opplagt feilproporsjonerte straffen ikke ble forsøkt korrigert mens det ville hatt betydning. Det er særlig vanskelig å forstå ettersom så mange nordmenn fikk se deres skjebne på nært hold. Hvert år fra 1947 til 1953 var omtrent 10000 norske soldater til stede i Tyskland.

Brigadesoldatene hadde, som mange andre, foraktet «tyskertøsene» hjemme i Norge, men uten fredsrusen virket ikke lenger straffen så opplagt. I møte med de statsløse kvinnene i Tyskland fant soldatene frem hermetikk tilsendt hjemmefra og stjal mel fra kasernekjøkkenet. Møtene satte spørsmål om hevn, rettferdighet og nåde på spissen – og det fantes ingen entydige svar, ei heller en balansert rettferdighet.

Kunne de norske soldatene ha hjulpet kvinnene mer? Med unnskyldningen som først kom i år, ser vi tydelig at brigadesoldatenes møter med, og fortellinger om, disse kvinnenes liv ikke førte til politisk handling hjemme i Norge. Nåden satt langt inne. Tysklandsbrigaden fikk ikke en gang lov til å hjelpe sultne barn i Tyskland. Velferdsoffiseren i den første brigaden la sommeren 1947 frem et forslag om en barnehjelpetjeneste. Argumentet var at muligheten til å hjelpe sivile var tilstede, og at det ville øke de norske soldatenes moral å bidra i et slikt arbeid. Forslaget ble avvist av regjeringen fordi det norske krigsoppgjøret rullet i rettsalene: Det ville ikke passe seg med godhet på dette tidspunktet. Velferdsoffiseren som ville vise nåde, var selv en høyt dekorert krigshelt fra Kompani Linge. Ofte hadde de som opplevde mest under krigen, også lettest for å tilgi. Norske myndigheter handlet annerledes. Overfor «tyskerjentene» nektet de Røde Kors å hjelpe til. Røde Kors-pakker til «fienden» kunne skape misnøye hjemme i Norge. Etter hvert fikk Røde Kors likevel sende pakker til de utviste norske kvinnene – men ikke til deres barn. Mange av kvinnene søkte desperat norske myndigheter om å få vende hjem. De fleste fikk avslag.

LES OGSÅ:
Et samfunnsfag uten holocaust?

Få nordmenn brukte tid på å tenke gjennom situasjonen til tyskerjentene i etterkrigstiden. De norske soldatene i Tyskland så derimot deres skjebne på nært hold. De fikk se lengselen etter nåde. Freden som skulle gjort slutt på etnisk rensing og deportasjoner, var full av grums. Deportasjonen av de norske kvinnene er et eksempel på det.

En soldat som ble invitert hjem til en utvist norsk kvinne og hennes tyske ektemann pekte på det norske flagget som hang på veggen i hjemmet deres.

«17. mai går jeg alltid i tog», forklarte kvinnen. «Slik vi gjorde hjemme, før gikk jeg alene med flagget, nå har jeg barna med meg. Jeg er norsk!»

Staten Norge var ikke enig.

Freden hadde mange ansikter. Soldatene i Tysklandsbrigaden som bidro til å forsvare den, måtte også bære med seg dystre minner videre i livet. Og tyskerjentene? De fleste var døde idet statens unnskyldning kom.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags