Det startet i Drammens Tidende

Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerAasmund O. Vinje – lyrikeren, stilisten, journalisten – i år er det 200 år siden han ble født i Vinje. Hans minne markeres i år over hele landet. Med sitt tvisyn, sin spott og sin lyriske kraft var han med å skape det Norge vi kjenner i dag.  Han var den første som tok i bruk det landsmålet Aasen hadde utviklet. Nynorsk.  Den første som skrev vittige reiseskildringer, «Ferdaminne», den første «flireren», full av ironisk spott over land og folk, men også en stor lyriker som taler rett til hjertene både hos  voksne, «Den dag kjem aldri da eg deg gløymer» og barn, «Blåmann, Blåmann, bukken min.»

Men det begynte i Drammens Tidende.

Det var her han startet og skapte seg selv til en våken og vittig skribent. Her var han korrespondent i 8 år, her utviklet han seg til en pioner innen faget journalistikk.

I Drammens Tidende skrev han 700 artikler på dansk. Det var før han fant sitt eget mål, nynorsken, sitt hjertemål for å si det slik.

Vinje var utdannet lærer og arbeidet noen år i skolen i Mandal. Men han ville ha mer utdannelse, dro til Christiania for å ta artium. Her kom han tilfeldigvis på privatistkurs med ingen ringere enn Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. Venner ble de, og i perioder, fykende uvenner. I 1850-årene samarbeidet de i flere av de små døgnflue-aviser som utkom i denne perioden.

Mens han studerte juss, fikk han ansettelse som Christiania-korrespondent for Drammens Tidende fra 1. januar 1851.

Honoraret var til å begynne med 10 daler pr. artikkel, men da hans korrespondanser ble populære og ga flere abonnenter, steg lønnen til 300 daler i året. Det kunne Vinje leve av samtidig som han fortsatte studiene. I 1855 ble han jurist med laud, men kom knapt til å praktisere sin juss.

Journalistikken hadde tatt ham.

Føle nasjonens puls

Her er hans uttrykte mål for journalistikken: Han skal føle nasjonens puls og som en kjærlig lege forordne de beste medisiner for folk og samfunn.

Han er således ikke bare referent, han mener!

Vinje skriver om utenrikspolitikk og lokalpolitikk, om liv og røre når det er marked i Christiania, om fyll og trangboddhet, om forhold ved Universitetet, om fesjå, kunstutstillinger, litteratur og teater, om personer han treffer og hva de måtte ha å fortelle og mene, om næringsliv, jordbruk ...#8230; her er ingen grenser.

Ett av hans krav til journalistikken er at den i alle fall ikke skal være kjedelig.

Hans hovedinteresse var språk. Her sto hans personlige kamp, fra dansk som var det eneste offisielle skriftspråk da han vokste opp, til det personlige bygdemål han måtte ha for å uttrykke seg selv.

Han har selv fortalt hvordan han målte artiklenes verdi:

Han kjenner en robust vin- og brennevinshandler fra Hedmark, Lars Ihle. Lars får lese de nyskrevne korrespondentbrevene før de blir sendt til Drammen. Var brevet godt, sa Lars ingenting, hvis han mente det var ekstra godt, fikk Vinje en flaske øl. Var brevet uvanlig godt, hentet Lars drammeflasken.

Ingen liklukt

Her er hva han mener om skribenter: Skal et blad komme opp må det være greit og likefram likesom almuesmannen uten lærdom og kunst. De ufruktbare, vindtørre og dannede mennesker når ikke fram. Disse forfattere, versemakere og studenter eller professorer som skjeller på norskheten og kaller den rå, gjentar gamle tanker som har vært i det «skjønne København».

Men vil man skrive for folket, må man sannelig være djerv, norsk og litt «rå». Det må være liv i det man skriver, ikke liklukt, skriver Vinje.

I februar 1851 er Vinje på plass i Stortinget der kongen (Oscar I) leser trontalen. Kongen leser med svak men tydelig stemme og har en aksent som sier oss at «han ikke var en norsk Mann» (Oscar I var født i Frankrike, men her var nok poenget at han brøt på svensk).  Kongen startet sin tale med å omtale sin sønns bryllup, og det, tilføyer Vinje, det er både «landsfaderligt og omsorgsfuldt at give det norske Folk tro på det glade Haab om en sikker Thronfølger. Vore efterkommere ville saaledes blive forskaanede for Succesionskrig, skriver han og tilføyer: «der har som ofte herjet skjønne Lande.»

Vinje forteller videre at beretningen om rikets tilstand var overmåte lang i det varme vær.

Det er imidlertid merkelig hvor godt allting tar seg ut på papiret. Livet må være et sant paradis for folk som bestandig sitter på kontorer og i det hele tatt beveger seg i en papirverden. De hører ikke med Job «De klagendes Skrig.»

Heller norske konger

I neste sesong skriver han om et teaterstykke som han misliker. Det handler om noen utenlandske konger. Hvorfor kan ikke forfatterne heller forherlige noen av våre konger, så vi kunne ha fornøyelsen av å klappe til vår egen dårskap, istedenfor andres? «Dronningen er særdeles uinteressant. Det er en Dame som vi kunne træffe i hver nymuret Bygning herinde, hun vil have sin Datter vel gift, og det bør vel enhver god Moder ville.» (Vi er her i Camilla Colletts samtid!)

Han skriver om portretter av såkalt store menn: «Ansikter som svulmer av stek og bayersk øl skal nå males!»

Det er velgjørende å le av seg selv, mener Vinje i en annen sammenheng. Vi tillater andre å prise våre dyder, men vi vil gjerne forbeholde oss retten til selv å le av våre dårskaper.

Ett av de emner som særlig opptar han er naturlig nok: Språk.

Her kommer han i debatt med Drammens Blad (konservativt), som har gjort seg lystig over at en teateranmelder har skrevet om det uheldige å blande «Tysk, dansk og drammensisk» (!)

Peppermøer

Skribenten har sikkert bare nevnt språkene for å karakterisere språkblanding, mener Vinje, som synes at å bråke med en slik detalj får en til å tenke på gamle kvinnfolk, peppermøer som er sinte på hele verden og umåtelig mistroiske. Derfor tar de enhver uskyldig ytring til seg, skjeller og smeller. Når den første storm er over, drister man seg til å si: Gud bevares, søte møer, hva er på ferde, vær nu bare snill og blid så skal du få deg en kjærest på dine gamle dager.

Vinje setter tradisjonell folkediktning høyt.

Men han er kritisk til mange av samtidens diktere: Man kan si om Christiania hva man vil, med det forblir en kjensgjerning at byen har en fabelaktig masse dårlige forfattere: Alle disse «Dikte» som utkommer er ubarmhjertig kjedelige. Han siterer da et fransk uttrykk: «Alle genre er gode, unntatt de kjedelige.»

Blant de forfattere som rammes av hans skarpe penn er Andreas Munch, som hadde utgitt en samling sørgedikt etter at han mistet sin kone.

Kritikeren er helt i beit: Alvorlig talt, vet jeg ikke hvorledes man skal tale om slikt uten i spøk: Skulle enhver enkemann sende ut i verden en tåreperse av dårlige rim og dagligdagse tanker; skjønner jeg ikke hva enden skulle bli.

Musikk og dans

Et par spillemenn fra Telemark har stor suksess i hovedstaden, og han reflekterer over deres popularitet: Det er ikke ille at der således kommer folk fra landet for å vise hva vi selv har og  hvilken grunn vi har å bygge på i vår fremtidige musikk og dans. Vi er et ungdommelig folk som har meget å lære, men hittil har vi lånt flere saker, musikk så vel som språk. Under alle disse lån har vi vært stolte og foraktet det vi hadde selv fordi dert var «bondeaktig og rått».

Han er kritisk til Ibsen også.

I omtalen av Ibsens skuespill «Hærmennene på Helgeland» skriver han at det er norsk bare i navnet. Men «Ibsen kan lære at bli norsk, naar han faar gjennomgått de danske Meslinger som vi alle maa ha i vår litterære Barndom».

Her nærmer han seg den kamp han selv skal føre for aksept av bygdemålet og mot den sosiale og kulturelle overklasses latterliggjøring av «almuespråket». I den unge Vinjes samtid var dansk det eneste aksepterte skriftlige språk.

Det finnes en ny avis på dansk, forteller han, men mener at de som skriver et slikt språk aldri vil bli lest av folket og aldri føre nasjonen det minste haneskritt fremover.

Det fører tvert imot tilbake til dansk trelldom.

Tilgivelse

I februar 1859 tar han avskjed med Drammens Tidende: Jeg beder herved den ærede Læeser om Tilgivelse, fordi ogsaa jeg engang var så svag og arm og uvitende, at jeg vanærede min norske Haand med at skrive Dansk, at jeg saaledes syndede mod Fædrelandets Aand og gjorde mit til at slukke den siste Rest av dens Liv, jeg skal ikke gjøre det mere. Intet som jeg legger Aand og Liv i, skal være paa dansk. Den Aand jeg har, skal være paa Norsk. (s176)

Deretter slutter han i DT, tar skrittet fullt ut og går over til sin variant av Aasens språk, det som senere kom til å hete nynorsk, og på det språket kommer både hans prosa og lyrikken til å folde seg fullt ut.

LES OGSÅ: På sporet av et utvidet selv 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags