Da jeg kom til Øvre Eiker i 1970, ble det en stor overgang for meg. Jeg er oppvokst i Norges eldste by og bodde fire år i Oslo før jeg giftet meg og flyttet hit. Hokksund, lærte vi på skolen, var et knutepunkt for trafikk, både via jernbane og for de på hjul. Nå er Hokksund en by, og som by må man jo markere seg.

Jeg har blitt glad i Hokksund; i Stasjonsgata, elva, naturen og kulturen. Når jeg har vært i Vestfold og kommer ut av Strømsåstunnelen, ser jeg Eikerbygdene foran meg. Jeg kommer hjem.

Jeg ser for meg mine fremtidige Tønsbergturer, kommende fram til rundkjøringen ved Teigen. Der åpenbarer det seg et høyt tårn av traktordekk med en gammel traktor på toppen!

Tenk deg at jeg er en helt fremmed som kommer kjørende på E134, da vil jeg trolig tenke: Har de gått helt av skaftet her i denne bygda? Hva i all verden skal dette bety? Den fremmede kjører videre mot krysset ved Langebru. Gudskjelov, her var det ingenting – foreløpig.

Turen går videre mot Hokksund sentrum, og nå heter veien Rv35. Men hva i all verden er dette? Nok en raring! Et hode på en stake, og hvem i all verden er han? Hvor var Statens vegvesen når dette ble laget? Den fremmede bilisten skal over elva – og her står det en spade. Ja, ja, dette er nok en jordbruksbygd, tenker bilisten.

På den andre siden av elva finner han enda en rundkjøring, fælt så mange rundkjøringer det er i denne bygda, tenker han. Det der ser vitterlig ut som et eikeblad, og det heter vel Eiker her, tenker bilisten.

Og hvem er jeg som bryr meg? Jeg er en helt vanlig mor, bestemor og pensjonist som har lang utdannelse innen design og har jobbet med det hele livet. Jeg er glad i «byen» min og jeg bryr meg om det som er rundt meg. Jeg vil at tettstedene i Øvre Eiker skal være gode steder å bo for alle, og ikke være en kilde til latterliggjøring i media.

Et «godt å bo» gjelder ikke bare skole, helse, næring og nye boområder. Kulturen står kanskje mitt hjerte nærmest, jeg mener at det vi ser, hører og fornemmer i vårt innerste, er betingelser for et godt liv, enten man går i Stasjonsgata, er på skolen, bor på Eikertun – eller bare kjører gjennom bygda.

Morten Viskum på stake i en rundkjøring er en tragedie! All heder til han som har bygget opp Kunstlaboratoriet i Vestfossen til å bli noe stort som eikværingene bør være stolte av. Spaden på bruhjørnet er fin, etter min mening, men de fleste har aldri hørt om Hoenskatten, og de forbinder den i alle fall ikke med Hokksund. Den siste installasjonen er også bra. Den er enkel og tydelig. Men de som er planlagt videre stiller jeg et stort spørsmål ved.

Jeg vet ikke så mye om prosessene i dette. Jeg vet bare at enhver komité som velger ut kunstverk skal ha et solid innslag av kunstfaglig skolerte medlemmer. Det tror jeg ikke finnes her.

Forslagene til resten av utsmykningene har jeg bare fra media. Det jeg kan si er at de er idémessig overtydelige, «less is more» er et godt uttrykk her.

De er forstyrrende for trafikken fordi de er alt for dominerende og vil bli gjenstand for latterliggjøring. Jeg ber, tenk om igjen!

Les flere meninger her