Som kommentert i DT 1. april, viste vår nye kulturminister, Linda Hofstad Helleland at hun ikke kom til å sitte og se på at Idretts-Norge rotet det til for seg selv i debatten om åpenhet.

Etter to møter med idrettstoppene de siste ukene, kunngjorde Helleland tirsdag at hun fortsatt ikke var fornøyd. Hun tar saken i egne hender.

Fra nyttår er ledelsen i Norges Idrettsforbund nødt til å offentliggjøre enkeltbilag dersom offentligheten, for eksempel en journalist, ber om det. De bebudede endringene gjelder for administrasjonen i Norges idrettsforbund, som heretter må følge de samme reglene som offentlig forvaltning.

Kulturministeren kan ikke pålegge særforbundene å følge den samme åpenhetslinjen, de får nemlig ikke sine overføringer direkte fra departementet. Men Helleland legger ikke skjul på at hun forventer nye takter fra hele Idretts-Norge.

Kulturministeren sier, i VG, det som er sant og riktig i denne saken: «Det er idretten selv som har mest å tjene på full åpenhet. Når de ikke tar nødvendige grep for å sikre fullt innsyn om bruken av fellesskapets penger, er det min plikt som idrettsminister å iverksette tiltak».

Det er nettopp det. Idretten har alt å tjene på dette. Nå, og langt inn i fremtiden. En person som representerer Idretts-Norge på sin ferd rundt i Norge og verden bør være svært bevisst på hvor pengene han eller hun forvalter kommer fra. Det er penger det lukter både vaffelrøre og offentlige bidrag av.

Det er nettopp dette som er Linda Hofstad Hellelands sterke grunn til å gripe inn. Som hun selv skriver i en kronikk i VG tirsdag:«Flere tusen lokale idrettslag driver hver eneste dag aktiviteter for barn og ungdom over hele landet. Det er fra de tusener av medlemmer og frivillige at idretten henter sitt mandat. Tilliten bygges nedenfra.»

Denne saken handler om mye mer enn reiseregninger. Det handler om åpenhet i alle ledd  – og det handler ikke minst om verdier. Det handler om en kultur der enkeltpersoner gjør seg og sitt handlingsrom større enn organisasjonen de skal betjene. Åpenhet bør være en grunnleggende verdi for alle som forvalter fellesskapets ressurser.

Det er ingen tvil om at den internasjonale idrettsverdenen kan være spekket med dyre lunsjer, smisking og smøring. Men det er et veldig skrøpelig argument for at norske idrettstopper må legge deler av sin virksomhet langs den linjen.

Linda Hofstad Helleland er forbilledlig tydelig i sin kommunikasjon. Norske idrettstopper burde nå gå i seg selv. De har fått både en og to og tre sjanser til å rydde opp. De klarte det ikke.

Når idrettens egne organer ikke klarte å se det åpenbare i denne saken, er det intet mindre enn deilig at vi har en kulturminister som skjærer gjennom.

LES FLERE AKTUELLE MENINGER:

* Sykehussaken – en lidelsens vei

* Frykt og avsky i Lier

* Ytre farer