På dag nummer sju vandret rettssaken mot de to korrupsjonssiktede kommunale saksbehandlerne like inn i moskeen. 

Moskeen ble den 46 år gamle mannlige arkitektens sosiale arena i en ny by. 

Han ble tidvis ble kontaktet av menn som spilte på felles kulturbakgrunn og som ønsket hjelp til sine byggesaker.

Og han havnet i minst en situasjon som ga ham et «æreproblem».

En av tiltakshaverne, som han erkjenner å ha mottatt penger fra, ringte og ba om hjelp «som en bror».

Da var det vanskelig å si blankt nei.

Den kommunalt ansatte arkitekten kjørte endog hjem til en «onkel» som ringte. Denne eldre herren med pakistansk bakgrunn ønsket også hjelp med en byggesak

Da var det vanskelig å være avvisende.

Derimot var det enkelt å henvise videre til en hyggelig kollega. Nemlig den medtiltalte kvinnen.

Dette fikk han ros og tommel opp for. Praktisk talt. I moskeen.

Bruken av begrepet «onkel» om en av tiltakshaverne ga dommer Lars Edvard Landsverk et behov for å finne ut hva som lå i dette. Tiltalte fortalte da at onkel er vanlig omtale: «det er litt i kulturen når du møter en som er eldre enn din egen far, at du viser dem litt respekt», forklarte han. Han brukte like godt politijurist Hans Lyder Haare som eksempel:

«For mitt vedkommende ... om han hadde vært pakistansk, hadde det vært uanstendig av meg å kalle ham Haare».

Forsvarer Mette Yvonne Larsen benyttet anledningen til å forfølge dette onkel-temaet. Hun ville ha sin klient til å forklare retten hvordan det var for ham, med hans bakgrunn, å si nei til en eldre mann som denne «onkelen».

Det var vanskelig, fikk vi vite.

I en slik situasjon ville han være «lett å overtale».

Forsvareren og den tiltalte løftet dermed ansvaret for å si nei vekk fra individet og over på den kulturelle bakgrunnen.

Det var ikke saksbehandleren som la opp til dette. Det var forventningene i den østlige kulturbakgrunnen hans. Den kulturelle ryggsekken gjorde det tungt og vanskelig å manøvrere helt utenom.

Halvkvedede viser om «at sånn er det i min kultur» blir hengende i luften mens rettens aktører jager videre etter fakta som faktisk angår skyldspørsmålet.

Unge norske menn og kvinner med pakistanske grener på familietreet og et velfungerende moralsk kompass i lomma leser antakelig om korrupsjonssaken i Drammen med en dyp rynke mellom øyenbrynene

For en med en «slik bakgrunn» mer enn hintes det til at det vil være vanskelg å si nei til å gjøre visse tjenester. 

Hvis den mannlige arkitektens forklaring på dette punktet kan legges til grunn som en allment utbredt holdning i samfunnet, vil det bli håpløst for mange unge menn og kvinner med utenlandske røtter å få full tillit i betrodde stillinger i det hele tatt.

Hvordan kan en norsk-pakistansk politikvinne ilegge en pakistansk eldre mann eller kvinne en fartsbot?

Hvordan skal en politiker med pakistansk bakgrunn si nei til å gjøre en eldre mann med samme opphav som seg selv en tjeneste?

Tiltalte skyver dermed et helt miljø foran seg når han skal forklare de ulykkelige omstendighetene som førte til at han han i dag sitter tiltalt i en av drammenshistoriens største korrupsjonssaker.

Det er vanskelig å se at dommeren vil komme til å legge vekt på denne delen av forklaringen når han skal vurdere skyldspørsmålet.

Det er derimot lett å se at dette er en type forklaring som er egnet til å skape uheldige holdninger og bekrefte negative fordommer.

LES OGSÅ: – Det var utbyggeren som trakk datteren min inn i dette