Vi trenger en sunn patriotisme

Foto:

Av
DEL

MeningerEn 101 år gammel kvinne deltok på markeringen av slutten på første verdenskrig i Paris den 11. november. Hun stod ved siden av Frankrikes president Immanuel Macron og Tysklands forbundskansler Angela Merkel, men uten å vite hvem Merkel var. Hun spurte henne: «Er du madame Macron?» Merkel svarte: «Nei, jeg er ikke Macrons kone. Jeg er Tysklands kansler». Hun sa det både på tysk og fransk. Den gamle kvinnen kunne ikke tro sine egne øyne og ører. Hun ble rørt over at Tysklands og Frankrikes ledere stod der sammen under minnesmarkeringen. Det at det fortsatt finnes levende mennesker som har opplevd begge verdenskrigene sier noe om hvor kort den perioden med fred i Europa egentlig har vært.

For den nye generasjonen som bare har opplevd fred og stabilitet er det vanskelig å forestille seg Europa blodige og konfliktfylte historie. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg pleier å besøke graver og slagmarker fra verdenskrigene i Belgia for å ikke glemme det. Han sier at vi ikke må ta freden for gitt.

Det gjør i hvert fall ikke jeg. Den delen av Europa hvor jeg er født og oppvokst var herjet av krig så sent som på 1990-tallet. Over hundre tusen mennesker ble drept i det tidligere Jugoslavia og millioner av mennesker måtte forlatte sine hjemsteder. En av dem var meg – som endte opp i Norge og Drammen. Da krigen var over i Kosovo i 1999 reiste jeg tilbake dit og kjente ikke igjen byen jeg har vokst opp i. Deler av byen var i ruiner. Under andre verdenskrig kom italienske soldater til fødebyen min som okkupanter. I 1999 kom de som NATO-frigjørere etter å ha tvunget Milosevics styrker ut av området. Kosovo var en av de uløste etniske konfliktene som første verdenskrig skapte. Derfor sa den verdenskjente historikeren Geert Maak at det var først da, i 1999, at første verdenskrig egentlig tok slutt.

Under minnesmarkeringen advarte Macron mot den nye nasjonalismen som vokser frem i Europa. Han sa at patriotisme er det motsatte av nasjonalisme. 100-årsmarkeringen er en god anledning til å reflektere over vår turbulente historie og diskutere farene ved de nye nasjonalistiske strømningene vi opplever i Europa i dag. Hvordan skal vi forholde oss til den nye nasjonalismen, oghvordan kan vi hindre at en ny generasjon skal arve et kontinent som er destabilisert på ny?

Sylo Taraku: – En mer regulert flyktningpolitikk er en mer human politikk

På grunn av våre dårlige historiske erfaringer med ekstrem nasjonalisme, er det mange som inntar en negativ holdning til nasjonalfølelse og nasjonal identitet. På grunn av mine personlige erfaringer med nasjonalisme på Balkan, har også jeg hatt sterk aversjon mot nasjonal patriotisme. Men å snakke nasjonalstaten ned kan trigge en reaksjon. En del av den nasjonalistiske mobiliseringen vi ser i USA og Europa i dag skyldes nettopp en følelse av at de liberale elitene undergraver nasjonale stater og nasjonal identitet, og ikke viser respekt for folks sunne nasjonale følelser.

Dessuten må vi anerkjenne at nasjonalstaten fremdeles står sterkt, og den er viktig for demokratiet. Nasjonalismen har bidratt til å utvide solidariteten fra familie og slekt til en mye større gruppe. Vi som er opptatt av internasjonal solidaritet må derfor erkjenne at solidaritet begynner i små samfunn. Vi kan ikke hoppe over nasjonalismen når vi tar steget til kosmopolitismen og tenker mer universelt.

Den verdenskjente statsviteren Yascha Mounk, som var nylig i Oslo, mener at nasjonalismens positive sider må anerkjennes, men at nasjonalismen bør «temmes». Den må gjøres konstruktiv på internasjonalt nivå – basert på samarbeid mellom land og ikke en tanke om at for eksempel internasjonal handel er et nullsum-spill. Og nasjonalismen må gjøres inkluderende på nasjonalt nivå, slik at også minoriteter blir inkludert i det nasjonale felleskapet.

En nasjon består av forskjellige individer som kan ha lite til felles med hverandre, likevel er det en kollektiv bevissthet om historie, språk, tilhørighet og identitet. Nasjonens historie og symboler er samlende. Vi feirer nasjonale prestasjoner og blir stolte og rørte når «våre» utøvere tar medaljer i verdensmesterskap og OL. Og vi sørger sammen i nasjonale traumer. I Norge er 22. juli et nasjonalt traume. Traumene binder oss enda mer sammen enn suksessene. De som betaler den høyeste prisen på vegne av nasjonen, blir nasjonale helter. Mange ville være villige til å ofre livet om nødvendig for å forsvare vårt eget land om det var truet.

Til forskjell fra tiden før 1. verdenskrig, har mange i dag en europeisk identitet i tillegg til den lokale og den nasjonale. Den europeiske identiteten vil nok aldri bli like sterk som nasjonalfølelsen, men de trenger ikke å utelukke hverandre. Europeisk lojalitet kan eksistere side om side med en nasjonal identitet. Slik er det for meg. Jeg har kosovoalbansk bakgrunn, men er norsk i dag – drammenser – og på toppen av det også europeer.

De fleste av oss har flere slike identiteter og tilknytninger. Det er bare nasjonale ekstremister og religiøse fanatikere som påberoper seg eksklusive og enhetlige identiteter. Insistering på en monolittisk identitet blir et problem i multietniske samfunn. Det er legitimt med nasjonalfølelse, men i multietniske samfunn trenger vi en inkluderende patriotisme.

Det at man lever i samme stat og bruker det samme offisielle språket, skaper i seg selv en følelse av samhørighet. Det at statlige institusjonene behandler alle likt og rettferdig skaper også tilhørighet. Men nasjonen er mer enn et territorium med noen felles institusjoner.

I multietniske samfunn må vi kontinuerlig drive med nasjonsbygging. I tillegg til tilliten til staten, må vi opprettholde et høyt tillitsnivå til hverandre. Også på dette området gjøres den viktigste jobben lokalt, gjennom samhandling på felles arenaer. I Drammen har vi et levende sivilt samfunn og har vært flinke med dialog på tvers av religiøse og kulturelle skiller. Nå må vi ta steget videre å gå fra å feire mangfold til å feire samhold. I en tid mange er bekymret over forvitring av den nasjonale identiteten, må vi fokusere på det vi har – og må ha – til felles, i stedet for å fokusere på forskjeller.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags