Det multikulturelle syndromet

Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerI kronikken «Integrering eller assimilering» den 20. juni 2018 tar Rade Almudaffar lett på konsekvensen av folkeforflytningen til Norge på tross av at dette i dag representerer hele 14 % av befolkningen og med mangslungen kulturell opprinnelse.

Hun peker på at integrasjon gjennom bruk av felles språk og lovverk må være tilstrekkelig, men stanser opp ved begrepet assimilering. Hun mener at assimilering er knyttet til levesett alene, og fortrenger derved behovet for inngifte slik det i tidligere tider har vært praktisert i Norge.

Under rubrikken «multikulturisme» har folkeforflytningen til Europa skutt fart fra 1980-tallet, Masseinnvandringen vokste skikkelig etter 2010 med en solid oppstart knyttet til den «arabiske våren» i 2011. Dette førte til at Italia alene har mottatt omtrent 600.000 besøkende siden 2014, med en kulminering i 2015 da flodbølgen av fremmede nådde oss. Dette skiller seg fra alt tidligere når det gjelder egenskaper, mengde og sammensetning. Derfor mangler også samfunnet tilstrekkelig gode virkemidler til å hanskes de samfunnsmessige forstyrrelser som kommer i kjølvannet i et uoverskuelig tidsperspektiv.

Fra 1700 og 1800-tallet ble Norge bygget industrielt innen bergverk og glassverk. Dette skjedde ved import av arbeidskraft fra sentrale deler av Europa som England og Tyskland. Eksempler fra disse varsomme og målrettede innvandringene viser likevel at det gjerne tok både 2 til 3 generasjoner før etterkommerne ble tilpasset og assimilert i det norske samfunnet både religiøst, språkmessig og kulturelt. Samtidig var assimilering ved inngifte en vesentlig faktor i denne tilpasningen. Jeg er selv et resultat av slik Bøhmisk arbeidsinnvandring i 1807.

Hvor vanskelig slik tilpasning kan være viser eksemplet med uroen i Frankrike der til slutt ca. 50.000 franske hugenotter (protestanter) fikk asyl i Storbritannia av Kong Karl II i 1681. Denne folkeforflytningen ble oppfattet som enorm på den tiden, og det tok flere hundre år å få tilpasset hugenottene i et nytt samfunn, på tross av sammenfallende religiøse interesser i England(Se side 32 i boken til Douglas Murray, Europas underlige død, utgitt i 2017.)

I det siste århundre finnes både Jugoslavia og Sri Lanka som tydelige eksempler på mistilpasninger.

Etter mitt besøk i det forente Jugoslavia i 1965, kom innbyrdeskrigene som en stor overraskelse i perioden 1991 til 1999 med oppdeling av Jugoslavia i 7 egne stater. Dette skjedde gjennom etnisk rensning med omfattende voldsbruk på grunn av kulturelle forskjeller slik jeg også fikk fortalt av senere arbeidskolleger som hadde deltatt i disse kampene.

Den indre stridigheten på Sri Lanka er nå knapt avsluttet etter at regjeringen slo ned det tamilske opprøret i 2009 etter at den første fredsavtalen fra 1987 sprakk. I mellomtiden hadde Norge mislykket prøvd seg som fredsmekler fra 2002.

På tross av at tamilbevegelsen ble slått militært, er fortsatt hovedstaden Colombo splittet i geografiske soner der en finner dominans av 1) Srilankere (buddhister), 2) Tamiler (hinduer o.a.), 3) Muslimer og 4) Burghere (eurasiere). Dette stemmer med hva jeg opplevde da jeg bodde i landet i 1986 og 1987.

Senest i mars i år førte omfattende trakassering av muslimer til at regjeringen på Sri Lanka igjen innførte en landsomfattende unntakstilstand.

Rade Almudaffar tror at frykt for det ukjente eller nasjonalisme hindrer nordmenn i å godta introduksjon av andre kulturer i landet ved innvandring. Kunnskap om en kultur og fordelene den gir øker ikke med antall mennesker fra denne kulturen. Under henvisning til det foregående tar hun her grundig feil. Det er alt for mange eksempler på krig og ufred når forskjellene i samfunnet blir for store og synlige. Et land med en homogen befolkning vil samtidig borge for stabilitet, noe som i Norge har vært tilkjempet gjennom århundrer både ved endrede styringsformer, religiøse tilpasninger og harmonisering. Fremmede som kommer til landet bør heller opptre som gjester i det landet som har tatt imot dem og godta landets premisser for god opptreden. Dette ville være en takk for å kunne bo i et velfungerende demokrati med gavmild offentlig støtte når behovet inntreffer.

Den antivestlige «multikulturisme» fører i sin ytterste konsekvens til gruppedannelser og segregering. Dette er i strid med tidligere erfaringer både nasjonalt og internasjonalt ved langsom og målrettet forflytning av mindre befolkningsmengder. Den som følger med på nyhetene må ha fått med seg at EU endelig har sett behovet for alternative måter å behandle folkeforflytninger på, og der Tyskland med dette utgangspunktet søker å unngå en regjeringskrise.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags