De mystiske moskeene

Kadafi Zaman, TV2

Kadafi Zaman, TV2 Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

KronikkDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.For mange nordmenn er en moské noe fremmed og mystisk. Egentlig er det ikke noe annet enn et religiøst forsamlingshus. Akkurat som kristne samles til bønn i en kirke, samles muslimene for å be i en moské. De største moskeene i Drammen er et produkt av arbeidsinnvandringen på 70-tallet. I hovedsak fra muslimske land som Tyrkia og Pakistan.

Det som kjennetegner disse forsamlingshusene er at de er svært preget av landbakgrunn.

Det betyr at i de pakistanske moskeene forkynnes religionen på morsmålet urdu. I de tyrkiske snakkes det på tyrkisk og i de irakiske på arabisk og så videre.

Og imamene preker ikke alle det samme budskap.

LES OGSÅ: Moskeer og makt

Ifølge Statistisk sentralbyrå er det mer enn 140.000 muslimer som er registrert i forskjellige trossamfunn i Norge. Sunnier, sjiaer, salafisme og sufier. Listen er lang og alle har de sin egen tolkning av Islam og Koranen.

Fokus på opprinnelsesland gjør at moskeene, også i Drammen, brukes for det meste av første generasjons innvandrere.

Det er få som ber på dagtid. Og de som gjør det er som oftest eldre trygdede menn med mye fritid. Men det er disse «gamlingene» som har makten i trossamfunnene. De sitter i styrene og ansetter imamene. Og har kontroll over det aller viktigste, statsstøtten og pengekollekten fra medlemmene.

Deres dominans over moskeenes styre og stell gjør at mange unge føler seg fremmedgjort. De får ikke innpass. Og hvis de får det, er innflytelsen minimal.

LES OGSÅ: Kan vi la være å jobbe mot ulikheter, ulikestilling og diskriminering?

Det digitale rom har derfor i økende grad blitt en kilde til islamsk lære for mange som ikke orker å høre på en importert imam. I tillegg har det dukket opp en rekke muslimske organisasjoner som ikke er trossamfunn. Alt fra radikale til sekulære grupper som snakker om norsk Islam. Også de kjemper en kamp om å vinne unge muslimske sinn. En ideologisk kamp om hvem som skal snakke på vegne av muslimer i Norge.

Derfor har de flyttet debatten ut fra lukkede bakrom til sosiale medier. Og der diskuteres alt mulig rart. Hva sier Koranen om homofili? Er det lov å jobbe i en butikk som selger svinekjøtt? Kan man be fem ganger om dagen for så å ta en halvliter?

LES OGSÅ: Nonner, bestemødre og islamister

Som journalist er det interessant å følge dette mangfoldet av trossamfunn, moskeer og organisasjoner. Mye av det vi har sett fram til i dag har vært definert av pakistanske muslimer, marokkanske muslimer og tyrkiske muslimer.

Nå ser vi et større innslag av norske muslimer. Og som nordmenn ellers, er muslimene også veldig forskjellige.

Derfor er utfordringene og spenningene innad i det muslimske miljøet ikke noe annet enn et sunt tegn på en god fornorskningsprosess.

Initiativet til Drammens Tidende om å gi et dypere innblikk i hva som skjer i de muslimske trossamfunnene er prisverdig. Dette er et oppdrag byens moskeer selv burde ha påtatt seg for lenge siden.

Hvis de mener at muslimer har et imageproblem i Norge så burde imamene ta et større ansvar for å nyansere bildet. De må selv fortelle om hva de driver med. Om leksehjelpsundervisningen, om innsamlingene til fattige land, om ungdommen som hjelpes ut av rushelvetet og om alle meglingene som gjennomføres uten at politiet involveres. Det er mye positivt som skjer i moskeene. Hvorfor tas det ikke mer initiativ til å fortelle om dette til offentligheten?

Trossamfunnenes innsats mot ekstremister er sterkt underkommunisert.

LES OGSÅ: Et hjertesukk i disse hijabtider...

Strømmen av jihadister fra Norge til Syria har stoppet helt opp. Nesten ingen har reist på ett år. Det er mange som skal ha æren for det. Mest av alt Politiets sikkerhetstjeneste, PST. Deres offensive arbeid har gitt resultater. Flere av dem som har forsøkt å reise til Syria og Irak har blitt stanset. Og fremmedkrigerne som kom tilbake har blitt siktet, tiltalt og dømt.

Moskeene skal også ha honnør for at de etter hvert innså at Syria-farere først og fremst er et muslimsk problem.

Personer som Ubaydullah Hussain, Arfan Bhatti og Mohyeldeen Mohammad er uønsket i de store moskeene. Moskeene er avhengig av statsstøtte og ønsker ikke ekstremister i sine lokaler. De kan til nød få adgang til å be, men de får ikke holde møter eller komme med prekener.

Derfor møtes ekstremistene i egne små lokaler. Der hjernevasker de hverandre og bruker internett til å finne andre radikaliserte likesinnede.

LES OGSÅ: Vi må anerkjenne at foreldre oppdreg barn i ein religiøs tradisjon

Vi vil i tiden fremover få flere unge som ikke kan sitt eget morsmål. Barn av innvandrerbarn. Barn av dem som er født i Norge. De vil ikke forstå et ord av hva imamen sier på urdu eller arabisk i moskeen. De vil heller klippe og lime Islam på Google.

Den store utfordringen for muslimske trossamfunn er å inkludere denne nye generasjonen.

De vil at religionen skal settes inn i en norsk kontekst med norske problemstillinger. Klarer ikke moskeene dette vil de ende opp som mange av kirkene i Norge.

Flotte bygg, men uten særlig mange besøkende.

FLERE AKTUELLE MENINGER FRA DT.NO:

* Færre lærere med Høyre

* Ordføreren, kappen og vinden

* Hokksund Flyplass er noe Hokksund og omegn trenger

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags