Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg er kommet i en alder der ingen vil falle om (av bestyrtelse) om jeg skulle falle om (midlertidig eller i forbindelse med avgang fra planeten Jorden).
– Han var jo ganske stinn, stakkar, vil observanter med hang til åpenbar spontananalyse istemme.
Når man i løpet av et par måneder er nærmere 65 år enn 60, støter man – stundom – ikke bare på skjær i sjøen, men også på humper i veien og tidvis sterk motvind.
VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER
Så kan det innvendes at det finnes prakteksemplarer av arten mann som er langt eldre enn undertegnede, men jeg tror også disse sprelske gamlingene vet at det ikke bare er en nyasfaltert motorvei som fører en videre på den jordiske passasje mot saligheten.
(For dere som allerede har reagert på at jeg har utelatt kvinner fra denne betenkningen, kan jeg ile til og fortelle at jeg aldri uttaler meg på kvinners – og deres psykes – vegne. Til tross for at jeg har vært i en del kvinner, kan jeg ikke påberope meg å ha trengt inn i deres psyke. Nok om det)
Rent fysisk vil man som aldrende mann merke at det håret som forsvinner fra hodet, dukker opp igjen i nesa, på nesa (hos noen), på øreflippene, i øregangene, i øyenbrynene, i nakken, på skuldrene og eventuelt på ryggen.
LES ANDRE FRA JAN OVIND:
Klatret du inn vinduet på Hawk?
Hårproduksjonene er altså temmelig lik gjennom livet; hårsekkene forflytter seg bare (ikke merkbart for den det gjelder) og håret finner nye, og overraskende, veier ut i luften.
Det kreves således årvåkenhet og en (eller flere) saks(er) for å holde tritt med det som måtte dukke opp av ny vekst. Det vil bare se teit ut å spare til og lage sleik av nesehårene, likeledes å etablere en hestehale (med lavt utspring) av håret på skuldrene.
En vedvarende hit blant eldre herrer er (dessverre) å møte hverdagen med sjokkerende lange, struttende «mad professor»-øyenbryn. Det bør det gjøres noe med.
På det psykososiale plan er jeg personlig redd for å utvikle meg til en karikatur av en oversosial/jovial gammel gubbe.
Jeg har møtt et stort antall herrer med fremtiden bak seg som synes å være fullstendig fri for verbale og utagerende sperrebukker.
Det hilses og heies og bukkes og nikkes i alle retninger; man er alltid klar til en samtale med enhver som befinner seg innenfor talens radius, med den unge kvinnen med barnevogn, med det unge eller eldre paret som passerer, med han eller hun i kassa på Rimi, med medpasienter på venterommet hos legen/tannlegen, med heiskamerater, kømedståere og – ikke minst – naboen på enhver benk.
Og ikke minst: Sidemannen eller -kvinnen på toget eller rutebilen.
Praten kan dreie seg om alt, og varer som regel helt til den utpekte samtalepartneren unnskylder seg og raskt forlater stedet med bestemte skritt.Eldre menn er heller ikke snaue med å øse ut komplimenter til unge kvinner. En 75 år gammel mann (av svært nær slekt) fortalte meg en gang hvorfor:
– Vi eldre menn har lov til å gi en ung, vakker kvinne en kompliment, fordi hun forstår at vi ikke har noen baktanker med det ...
Altså: Fordi man er kommet såpass langt opp i åra, avleverer man kun et objektivt basert utsagn – uten lumre baktanker; hvilket må betraktes som en chevaleresk, edelmodig, godhjertet og oppmuntrende handling vis-à-vis adressaten (den unge kvinnen).
Enhver som har rukket å bli eldre, vil ha registrert misforholdet mellom den 20-åringen som fortsatt lever i hodet og den noe mer skrantende kroppen som hodet er montert på.
At hodet og kroppen ikke lenger er kompatible, kan bli en kilde til forvirring.
Utfordringene til tross: Vi må ikke la oss slå i bakken av at vi blir eldre. Da kan det hende at vi ikke kommer opp igjen.
Andre saker fra dt.no:
Skrev svangerskapsbok for barn