Verdens største minste skritt

Vi var få til stede, og astronautene stilte seg villig opp til fotografering sammen med politieskorten (motorsyklister), skriver Ovind. Astronautene er kledd i fine mørke dress, eskortert av tre politimenn. (f.v.) Neil Armstrong, Michael Collins, Buzz Aldrin.

Vi var få til stede, og astronautene stilte seg villig opp til fotografering sammen med politieskorten (motorsyklister), skriver Ovind. Astronautene er kledd i fine mørke dress, eskortert av tre politimenn. (f.v.) Neil Armstrong, Michael Collins, Buzz Aldrin.

Av
DEL

SpaltistI kveld (lørdag) klokken 21.17 er det nøyaktig 50 år siden Neil Armstrong gjennomførte historiens mest berømte landing, hvoretter jeg – en times tid etter – ble kommandert inn for landing i senga mi.

Det var nemlig ikke snakk om at en 14-åring skulle sitte oppe hele natten for å overvære begivenhetene på månen. Men jeg ble lovet oppstandelse når Armstrong og Aldrin skulle ut og traske på måneoverflaten. I god tid før det magiske øyeblikket, ble jeg vekket av min mor og dandert foran svart-hvitt-TV’en.

Smått i ørska kunne jeg, sammen med de voksne (minus brutter’n som lå og sov) observere at Neil Armstrong pr. svært dårlige TV-bilder tok steget ned på månen klokken 03.56.20 norsk tid 21. juli. Var bildene dårlige, var lyden ikke bedre. Men alle vi 600 millionene som satt foran TV-apparatene skjønte at vi var vitne til noe historisk.

Lyden var faktisk så dårlig at man inntil i dag har gjort høyst vitenskapelige state-of-the-art-lydundersøkelser av hva Armstrong egentlig sa da han satte venstrefoten på månen.

Var det «That’s one small step for man, one giant leap for mankind»? Det hadde i så fall ikke gitt noen mening. Det hadde blitt «Dette er et lite steg for menneskeheten, et stort sprang for menneskeheten».

Armstrong hevder hardnakket at han sa «a man» (altså et menneske) i første del av setningen, men at statisk støy gjorde at den ubestemte artikkelen forsvant. Han får delvis rett av lydspesialistene i NASA, som nå opererer med den ubestemte artikkelen i parentes den offisielle versjonen av utsagnet.

Og mens vi her i Norge (og store deler av resten av verden) feirer 21. juli som dagen Armstrong satte fot i Stillhetens hav, feirer USA – på grunn av tidsforskjellen – 20. juli som den historiske dagen.

I etterkant av månelandingen gikk vi romfartsinteresserte gutta (ikke så mange jenter, ikke min skyld) fullstendig bananas. Selv sendte jeg flere brev til NASA og fikk gildt informasjonsmateriale tilbake. Jeg skrev til hovedarkitekten bak Apollo-prosjektet, Wernher von Braun, og fikk svar fra hans sekretær med bilde med autograf (ikke hennes, men hans).

Fatter’n kjøpte den offisielle måneklokken, Omega Speedmaster, som jeg senere fikk overta – og jeg skrev til flyselskapet Pan Am og sikret meg medlemskap i deres «First Moon Flights Club», som sikret prioritet ved oppstarten av selskapets kommersielle flyginger til månen. Medlemskortet har jeg ennå.

Størst av alt var imidlertid møtet med astronautene, som et par måneder etter å ha stått på månen (Michael Collins sirklet rundt), la ut på en omfattende verdensturné.

De besøkte 27 byer i 24 land på 39 dager. 10. oktober 1969 opprant de i Oslo, der de besøkte kong Olav før de dro på hyttetur hos forsvarsminister Otto Grieg Tidemand – i Hemsedal i Buskerud!

Søndag 12. oktober skulle den allerede legendariske romtrioen forlate Norge grytidlig om morgenen. Sammen med min skolekamerat Lasse og hans far (sjåfør) satte jeg kursen mot Fornebu. Det var grått og fuktig i været, men da kortesjen med Apollo 11-astronautene nærmet seg, ble lyset slått på – i alle fall i mitt hode.

Vi var få til stede, og astronautene stilte seg villig opp til fotografering sammen med politieskorten (motorsyklister). Deretter var det å ta «one small step» mot Armstrong, som velvillig signerte mitt medbrakte NASA-lagbilde av de tre, deretter Collins – mens Buzz Aldrin unnskyldte seg med at han bar på to kofferter og således ikke hadde en tredje hånd å skrive autografer med.

To av tre var ikke verst, og for åtte-ti år siden møtte jeg Aldrin i Oslo og fikk hans autograf på det samme bildet. Utforskningen av rommet har siden den gang kanskje ikke gått så fort som mange hadde håpet på.

Nå planlegges ny aktivitet på månen, men det er langt fram – og inntil videre vil Neil Alden Armstrong, som døde 82 år gammel i august 2012, være hele verdens månemann.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags