Jeg, som som har så mange klemmer å gi bort, synes det er trist å leve uten fysisk kontakt

Av
DEL

LeserbrevOm noen spør meg hvordan jeg har det, da vil jeg takke og si at «jeg har det ikke så aller verst».

Norge og alle her, vi er jo sterkt preget av at Korona-viruset har gjort mange syke. Daglig får vi oppdateringer om hvordan viruset sprer seg, mer og mer. Vi følger jo med, selvfølgelig. Spesielt lytter vi når myndighetene kommer med sine anbefalinger til hva vi skal gjøre.

Både min mann og jeg er blant seniorene i samfunnet, og vi ønsker å holde oss friske. Flere ganger om dagen vasker vi hender. Vi holder oss for oss selv, og vi går ikke på besøk. Alle servicetilbud er jo stengt, og dermed blir det ikke hårklipp, ingen herlig stund hos hudpleieren eller et besøk hos tannlegen.

Sistnevnte ville en kanskje ikke, under normale omstendigheter, savne. Men nå synes jeg det er dumt å ikke få tannbehandling. Ja, det er så tydelig, alt vi har tatt som en selvfølge, det er nå et stort og merkbart savn.

Gjett om jeg savner venner og familie. Jeg, som er et varmt menneske med mange klemmer å gi bort, jeg synes det er rart og trist å leve uten fysisk kontakt.

Man kan jo lure på hvordan det skal bli en naturlig del av vår væremåte når alt er tilbake til det normale. Selv i disse surrealistiske tider har jeg mye å være glad for. Min kjære mann og jeg har hverandre. Vi har gode samtaler, vi har selskap av våre to kjæledyr, og vi lever jo et hverdagsliv. Dagene går jo, selv om livet er alt annet enn normalt.

Mange har det mye verre enn oss. Mitt hjerte slår for alle i Italia. Jeg tenker også på mennesker som lever i flyktningleirer eller i små fattige landsbyer rundt omkring i verden.

Det ville være rart om jeg sier vi ikke føler på en uro. Ja, det ville være en usannhet. Jeg er urolig for landet og for hvordan det skal gå med oss i fremtiden. Arbeidsledighet og konkurser, lav kroneverdi og tilsvarende høye priser, direkte konsekvenser av at samfunnet stenger. Vi snakker om det, mannen min og jeg, og vi kjenner på den økende uroen. Både for personlig og for felles økonomi.

I disse dager kjenner jeg på hvor viktig det er å lytte til våre myndigheter. Dugnadsånden lever her til lands, og nå er virkelig tiden hvor den ånden skal komme til sin rett. Vi må være tålmodige og stå sammen. Jeg tar en dag om gangen, og er takknemlig for å bo i Norge.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags