Klima og falske nyheter

UTFORDRER TONY BURNER: Ap-politiker Mathias Dannevig (bildet) ble provosert av HSN-professor Tony Burners nyttårs-kronikk om klima og forskning.

UTFORDRER TONY BURNER: Ap-politiker Mathias Dannevig (bildet) ble provosert av HSN-professor Tony Burners nyttårs-kronikk om klima og forskning.

Av
DEL

MeningerProfessor Tony Burner tar i Drammens Tidendes kronikk 2. januar for seg «falske nyheter» og stempler andre standpunkter enn de han liker. Sitat: «Det er for eksempel et faktum at klimaendringene som fører til global oppvarming er menneskeskapte. Det å benekte det, er et falsum. Faktumet kan enkelt belegges med å henvise til at minst 97 % av klimaforskere er enige».

Jeg kan for egen del føye til : «Dermed basta!»

Tony Burner må minnes på at klimaforskning er det mest kompliserte fagfelt vi har innenfor naturvitenskapen. Meningsmåler har ingen plass som vitenskapelige metode, men tilhører den politiske verden. Om man i 1914 hadde spurt alle verdens vitenskapsmenn om innholdet i Einsteins relativitetsteori ville nok de fleste avvist det hele. Og før Kristian Birkeland hjalp oss med å forstå nordlysets årsak og karakter, trodde man bl.a. at det var gasser fra jordens indre som fløt opp i atmosfæren og lyste opp om vinteren. Men ingen vil i dag karakterisere Einstein eller Birkeland for «falsum» fordi de ikke hadde flertallet med seg i sin samtid.

De «galluper» som Tony Burner henviser til, er dessuten svært omstridt.

Gallupenes årsak er politisk – og ikke naturvitenskapelig – fundert. Så mange forskningsmidler, politiske karrierer og næringspolitiske interesser knytter seg i dag til disse problemstillingene internasjonalt, at det blir et mål ikke å fremstille en klimavitenskap under utvikling, men heller slå fast evigvarende konklusjoner som nå skal stå stille. 97 pct – #8211;myten er slikt politikkforsøk på «vitenskapelig», evigvarende konklusjon. Burner henviser til et «paper» fra 2016 som bl.a. bygger på en artikkel av australieren Cook fra 2013, som i forskningsmiljøet er blitt kritisert sønder og sammen bl.a. på grunn av store metodefeil i utvalget. Man har hos Cook – og Burners referanse – forsøkt å klassifisere innholdet i utallige vitenskapelige artikler hvordan disse gir tilslutning til menneskeskapt oppvarming.

Det er i dag 100 pct-konsensus blant klimaforskere at klimaet har forandret seg de siste 110 år og at CO₂ er en drivhusgass som i tillegg til naturlige kilder også kommer fra menneskers virksomhet.

Ja vel – men slik konsensus tas lett til inntekt for mer alvorlig konklusjon i de undersøkelser som Burner henviser til. For spørsmålet er i hvor stor grad menneskeskapte utslipp er den dominerende årsak til dagens klimaendringer, eller om det er bakenforliggende naturlige mekanismer som er sterke/sterkere/sterkeste drivere for disse naturvitenskapelige fenomener. Kritikken mot disse «galluper» går bl.a. på de 97 pct inkluderer flere kategorier svar, og at hovedkonklusjonen om menneskeskapt oppvarming som dominerende faktor derfor ikke er representativ for verdens forskere. Det tar for mye plass å ramse opp kjente navn i fagmiljøet, men den norske nobelprisvinner i fysikk, Ivar Gievær er en av dem. Siden Burner etterlyser kildehenvisninger kan jeg særlig henvise til den norske fysiker Stein Bergsmarks «Hva betyr konsensus i Klimasaken» på nettstedet «Klimarealistene.no» – et nettsted som bør besøkes jevnlig av personer med vitenskapelige interesser. Bergsmark behandler Cook og «97 pct-myten» svært grundig med mange internasjonale referanser.

Vitenskapelige konklusjoner må bygge på referanser- ikke meningsmålinger – til prinsippet om falsifiserbare hypoteser, slik det bl.a. er beskrevet av Popper i 1934. Vitenskapelige sannheter måles av empiri, der hypoteser etterprøves i forholdet til hva man måler i virkeligheten.

Her er CO₂-hypotesene ikke bekreftet, og enhver skråsikkerhet i forbindelse med klimaforandringer frarådes. De tidligere varmeperioder mellom de fire foregående istider, tidligere jordbruk på Grønland og vindyrking i Skottland i romertiden lar seg ikke forklare med CO₂-intensitet i atmosfæren på de aktuelle tidsrom. CO₂-konsentrasjonen i luften er for øvrig nå nettopp steget til 0,4 promille, opp fra ca. 0,32 promille i 1960. Det er da et spørsmål hvor mye denne forskjell på 0,08 promille i jordens atmosfære betyr, og hva Norges 1-1,5 promilles andel av verdens utslipp har å si. Ny forskning viser f.eks. at kosmisk stråling sterkt påvirker skydannelser og temperatur. Også vulkanutbrudd som sprer CO₂ og partikler i atmosfæren, utveksling av CO₂ mellom hav og luft, temperaturutveksling hav/luft gjennom el-Nino, forandring i jordens bane rundt solen og variasjon av solens styrke og magnetfelt er noen av de parameter som teller med. I tillegg diskuteres det mye hvordan temperaturmålinger bør foretas – det er store forskjeller mellom bakkenivå og høyere opp i atmosfæren.

Her kan vi bare kreve ett svar: Økt forskning!

Vitenskapen går kun fremover når etablerte sannheter utfordres, slik CO₂-hypotesene selv fremkom som en ny retning i geofysikken i 70 og 80 åene. Burner’s stempling av annerledes synspunkter hører ikke hjemme i en akademisk verden. Kunnskap bidrar man ikke til ved å proklamere at den evige sannhet på verdens mest kompliserte naturvitenskapelige fagfelt nå en gang for alle er funnet av FNs klimapanel og politiske partier i Norge. Og norske medier og politikere bidrar ikke til mer kunnskap når ensretting i mediedekning og forskningsbevilgninger underslår den kompleksitet saken har.

Her er det andre interesser som styrer konklusjonene – ikke vitenskapen.

LES OGSÅ: Stoppet ulovlig snødumping i elva

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags