Knudsen tåkelegger den religionspolitiske debatten når han tar til orde for å reformere islam

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Ulf Erik Knudsen (Frp) er seg selv lik og proklamerer nok en gang i Drammens Tidende behov for å reformere islam i sin helhet og han har svarene på hvordan.

Fenomenet er ikke nytt, men det tåkelegger den religionspolitiske debatten for alt det er verdt.

Knudsen sier pent nok at vi må legge til rette for en modernisering og religiøs reform av Islam. Dette
er flott, men spørsmålet er selvsagt hvordan. Dessverre trekkes det en konkret parallell til kirken i den vestlige verden og her sporer det av.

Hvilken tilrettelegging snakker vi om? Snakker vi om reformasjonen som ble innført av en eneveldig hersker, ved tvang? Det demokratisk innførte forbudet mot jøder og jesuitter? Fengslingen av Hans Nielsen Hauge? Kampen for abort og likekjønnet ekteskap?

Enhver utvikling innenfor det religiøse liv, også i Norge kan spores tilbake til det sosiale liv, både i og utenfor de religiøse samfunnene. Det er ikke nødvendig å påberope norgeshistorien en større andel av statlig eller geistlig rettferdighet, for den er ikke der. Endringer er jobbet frem av enkeltmennesker som trodde på noe annet, og gjennom det arbeidet har den fått folkelig forankring som igjen preget den politiske og religiøse utviklingen.

Med nettopp handlingsplaner, reformer og integrering tilrettelegger man for denne utviklingen. Samtidig må man ta hensyn til at det religiøse livet og kulturen blir en identitetsfaktor for mange innvandrere og deres barn, i møte med det norske samfunnet og den samtidige jakten på en egen historie og fortid.

Behovet for dette skal man ikke undervurdere, derfor er det nødvendig å la folk føle eierskap til sin identitet og fortid, samtidig som de utformer sin egen fremtid. Men det gjøres ikke ved å diktere hvordan deres religiøse og kulturelle liv skal se ut.

Når det gjelder forslagene som fremmes av Ole Henrik Krat Bjørkholt (Ap), som Knudsen igjen applauderer, så bør nok disse drøftes ytterligere før man ber om at tiltakene settes ut i live.

Ta for eksempel forslaget om å opprette imamutdannelse ved norske universiteter, der voldelige og ultrakonservative versjoner av Islam utelates fra undervisningen.

Det er ikke slik i vår del av verden at politikere kan påvirke noe som helst av hva som undervises eller ikke i universitets- og høyskolesektoren. Dette er dekket av den akademiske friheten.

Eller forslaget om kun å tillate at norskutdannede imamer preker i moskeer.

Da dette vil fungere som et generelt krav til religiøse ledere, betyr det at samtlige religiøse samfunn vil måtte innhente statlig godkjenning for å utøve sin tro.

Dette må være å betrakte som et betydelig statlig inngrep i det religiøse liv, på tvers av Grunnloven, med mindre man mener behovet for vern er større enn retten til frihet?

Knudsen løfter også frem et påbud om at prekener må gjøres på norsk i alle muslimske trossamfunn. Dette vil jo få en bredere effekt da alle religiøse messer må foregå på norsk, være seg om man har norsk, polsk, vietnamesisk, hindu eller arabisk som morsmål. Vi skal med andre ord tilbake i tiden, og de aller fleste vil oppleve sin trosutøvelse som noe fra før reformasjonen. For noen er det ikke så mange år tilbake heller, den samiske kulturen ble jo undertrykt på nettopp denne måten. Dette er ikke tilrettelegging for reform og modernisering, derimot fremmedgjøring av befolkningens kultur, historie og undergraving av religionsfriheten

En må understreke at Koranen har en betydning i skriften selv og språket, noe som ikke kan overses, selv av Knudsen. I motsetning til Bibelen er Koranen som fysisk bok hellig i seg selv da den er gitt av Gud, språket er Guds ord og undervises i for å forstås. Dette som en del av den religiøse utøvelsen. Det bør være ønskelig, selv for Knudsen, at folk forstår hva det opprinnelig står skrevet. Er Knudsen av den oppfatning at det bare er å oversette Koranen til norsk, så viser dette liten forståelse for teologien samt for det religiøse liv.

Islam som tro er i seg selv ikke universell, på lik linje som kristendommen. Ønsker Knudsen og Bjørkhol å bidra til å utvikle og reformere de ulike trossamfunnene, er første steg å bli kjent med troen og de troende. Det er lite å vinne på å snakke ned de troende.

På veien er det verdt å merke seg at radikalisering primært ikke foregår i moskeene, men i små grupper i randsonen av eller utenfor en moské. Imamer ser ut til å spille liten rolle i dette, mens opplevd utestengelse fra samfunnet, som jobb og utdanning, ser ut til å bety mye mer.

Les mer:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags