Hver dag passerer vi dem - skyggemenneskene

Illustrasjon: Karl Gundersen

Illustrasjon: Karl Gundersen

Av
DEL

MeningerMennesker vi ikke ser fordi vi ikke ønsker å se dem. De usynlige og urene som ikke bidrar til å skape mening i en verden som beveger lynraskt. De som er for trege til å holde følge. De som falt av toget i fart og aldri kom seg på igjen.

Samtidig som du og jeg sitter på anviste plasser og vinker fra toget som farer forbi uten tid til å stoppe og plukke dem opp. De levende døde som i en zombiefilm av George A. Romero – med én viktig forskjell: Vi fortsetter å gå på kino for å se slike filmer. Skyggemenneskene ønsker vi ikke å se. Vi anstrenger oss det vi kan for å se forbi dem. Noen ganger over og andre ganger tvers igjennom.

Skitne og illeluktende skyggemennesker som vi så vidt aner i utkanten av synsvinkelen. Akkurat så langt unna at de kan ignoreres, men nære nok til å være i veien – som et rusk på øyet.

Kristine Oudmayer

Jobber i UNICEF Norge som Fungerende direktør for barns rettigheter og bærekraft. Hun holder foredrag om barns rettigheter, mobbing og psykisk helse.

Oudmayer har skrevet flere bøker om mobbing, og har jobbet mange år i psykiatrien med barn som pårørende.

Oudmayer på en lørdag:
For seint å gi råd til ungdommen når de er 16
De hersens nyttårsforsettene
De som ikke får klem

Ikke bare er de i veien for oss når vi strener til jobb eller over torget på jakt etter det perfekte antrekket. De står også i veien for hvordan vi ønsker å se og leve livet. Vi gjør alt vi kan for å ignorere dem.

Vi tar på oss solbrillene. Vi ser tvers over gaten som om vi ser etter noen. Vi graver i lommene og later som vi prøver å finne noe. Vi strener av gårde med den mest opptatte minen vi klarer å oppdrive i oss selv. Vi later som vi snakker i mobiltelefonen eller får et hosteanfall. Hva som helst. Hva som helst for å få dem til å forsvinne eller å la være og se på oss. Vi vil så inderlig at de skal være usynlige, mens vi selv drives av et inderlig ønske om å synes.

De minner oss om hvor nære vi selv er ikke å være noe – at vi bare er ett feilsteg unna et uhell som får oss til å falle av toget i rasende fart. Vi forsøker å få dem til å forsvinne og gjøre dem usynlige som nypusset glass, men de er ikke glass. De er speil som holdes oppe så vi kan se hvor vi selv kunne ha vært og hva slags samfunn vi lever i. Skyggemenneskene er samfunnets speil.

Andre spaltister i Drammens Tidende:
Jan Ovind: Å gå på kafé
Sven Ove Bakke: Kunsten å tenke store tanker i en trang by
Oda Rygh:  Vennene på internett

Likevel stopper vi helst ikke for å hjelpe. Det er ikke bra for dem, må vite. Det hjelper dem dessuten ikke ut av situasjonen de er i på sikt, sier ekspertene. Sier du. Sier jeg. Hvorfor sakker du ikke farten, stopper, ser dem i øynene og lar dem gi deg en påminnelse om at dere i virkeligheten ikke er så ulike?

Gi deg selv en påminnelse om at vennlighet ikke nødvendigvis betyr forpliktelser? At mennesker er mennesker uansett hvordan de ser ut eller lukter?

Kanskje burde jeg gi kvinnen som alltid sitter utenfor frisøren min en tier, eller kanskje tilby henne en kaffe eller en bagett. Eller rett og slett bare spørre henne om hvordan hun har det. Se henne i øynene og la henne vite at det faktisk er ok. At jeg bryr meg mer enn det en tier er verdt. At jeg bryr meg om livet hennes, slik jeg bryr meg om andres. Verken mer eller mindre.

En dag skal jeg ta henne i hånden, ønske henne en god dag og mene det. Jeg skal stoppe og gi oss begge en påminnelse om at hun ikke er usynlig. Hun er ikke en skygge. Hun ér synlig. Akkurat som meg. Og deg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags