En snømann til besvær

STOR BEGIVENHET: «Til tross for blandet mottakelse blant kritikerne mener jeg at filmatiseringen av «Snømannen», med premieredato fredag 13. oktober, er en av de største begivenhetene som skjer i norsk kulturliv dette året.»

STOR BEGIVENHET: «Til tross for blandet mottakelse blant kritikerne mener jeg at filmatiseringen av «Snømannen», med premieredato fredag 13. oktober, er en av de største begivenhetene som skjer i norsk kulturliv dette året.»

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerJeg brenner inne med førstehåndsinformasjon til deg, kjære leser av Drammens Tidende. Det er blitt begått flere bestialske mord det siste året. Og ett av de maltrakterte likene finner du i dobbeltgarasjen oppe på Millionborgen i Bragernesåsen her i Drammen.

Jeg har nemlig sett dette selv med mine egne øyne.

Nå er det ikke den hyggelige såpedama, Caroline, som til vanlig holder til i Millionborgen som er den skyldige. Selv om dét hadde vært et utrolig uventet og spennende plott. Jeg har jo alltid lurt litt på hva hun egentlig lager disse såpene sine av ... Nei, vi er nok nødt til å legge skylden for mordene på forfatter Jo Nesbø denne gangen.

I ukene som kommer vil folk strømme til kinoer over hele verden for å bivåne både liket i garasjen og de andre bestialske mordene igjen og igjen. Samtidig som nysnøen daler og de aller første snømennene popper opp på uante steder, vil «Snømannen» rulle på kinolerret i alle vestlige land.

SPALTIST I DT: Kristoffer Reinsfelt Arnesen. Krokstælving utvandret til Toppenhaug, programlederansvarlig i TV2 og pappa til to.

SPALTIST I DT: Kristoffer Reinsfelt Arnesen. Krokstælving utvandret til Toppenhaug, programlederansvarlig i TV2 og pappa til to. Foto:

At selveste Hollywood rykker inn med eliten av filmskapere her i lille Drammen er en begivenhet på linje med både solformørkelser og at Mjøndalen vinner fullt fortjent over Godset på hjemmebane i cupen. I og med at alt dette faktisk har skjedd i nyere tid så beviser det at absolutt alt er mulig.

Til tross for blandet mottakelse blant kritikerne mener jeg at filmatiseringen av «Snømannen», med premieredato fredag 13. oktober, er en av de største begivenhetene som skjer i norsk kulturliv dette året.

Som filmentusiast er det fascinerende å registrere at den jevne drammensers holdning til det hele er imponerende avslappet. Ja, en skulle nesten tro at drammenserne helst skulle sluppet alt dette bryderiet som et besøk fra amerikanske filmstjerner bringer med seg.

Hadde Drammen vært en middels mellomamerikansk by så hadde vi nok satt opp snømenn overalt og hatt guidede turer til mordenes åsteder i filmen. Kanskje hadde Drammen kalt seg selv for «Skrekkfilmbyen» en periode.

Hadde Drammen hatt flere studenter, og flere unge mennesker i gatene, så hadde vi kanskje hatt podkaster, konserter og en kinopremiere med utkledde folk og konseptbarer som alt kretset rundt Snømannen-temaet i ukene som kommer. Men det har vi ikke. For drammenserne er et av de mest avslappede folkeslagene jeg veit om. Og det er jeg litt stolt av. Det skal nok mer tel å bli starstruck i denne byen.

Men jeg, jeg ble bergtatt som bare det en iskald kveld i slutten av januar i fjor. Der jeg satt på en pidestall med en altfor kald Aass og en halv sigar og kikket igjennom gjerdet til filmsettet til «Snømannen». Med en aldri så liten forhåpning om å kanskje fange et glimt av hovedrolleinnehaver Michael Fassbender og hans kompanjonger.

Plutselig hørte jeg en av de amerikanske filmarbeiderne mumle; «Damn, we're out of coffee..». En annen repliserte «I'm freezing my balls of here..» ... mens de gned de stive fingervantene mot hverandre og gjorde gjentatte mislykkede forsøk på å blåse liv i stive fingertupper.

Drammenskulda kan være kald som kryptonitt. Særlig når det berømte gufset fra ælva treffer deg i trynet som ei slegge. Og særlig når du stort sett er vant til den milde stillehavsbrisen i Los Angeles.

Det var da jeg kjente min besøkelsestid. Sporenstreks spurtet jeg over hekken og hjem til meg selv og kommanderte min kommende kone til å koke kaffe, som om det var mannen med ljåen selv som var kaffetørst og nøden på døra våres.

Og ti snaue minutter senere kunne jeg med skjelvende hender og en relativt selvsikker svelvikengelsk ta kontakt over gjerdet til de amerikanske stjernene. «Hi guys. I heard you were out of coffee..».

Så populær har jeg ikke følt meg siden jeg fikk pennal med hemmelig rom i sjette klasse på Krokstad Skole. Og hvem fikk være med inn på settet og observere den første store Hollywood-produksjonen på norsk jord siden Kirk Douglas filmatiserte «Heroes of Telemark» på Rjukan i 1965? Jo, det var den selvoppnevnte kaffekokeren med Aass på innærn og sigar i viken.

Derfor kan jeg som øyenvitne servere Drammens Tidenes lesere den eksklusive sjokknyheten om at Michael Fassbenders skuespill aldeles ikke er skuespill i det hele tatt i de scenene som ble skutt her oppe ved dobbeltgarasjen.

På grunn av manglende kaffe var mannen iskald og skar tenner både før, under og etter takningene. Det var altså ikke skuespill det vi ser på lerretet. Mannen var tvers igjennom bunntæla på ekte.

Hvis ikke det er «method acting» så veit ikke jeg.

Heldigvis fikk herr Fassbender en rykende nytraktet Ali kaffe fra Kiwi på Toppenhaug i hånda etterpå. Men en bitte liten skvett Drammens linjeakevitt.

Men det om akevitten, det blir mellom oss.

LES DE SISTE DT-SPALTISTENE HER:

* Jeg vil gjerne høre på dere som skyter deres syke mor

* Tid for inkludering

* Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn

* Ut og sanke kultur

* Buskerud-benkesliterne

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags