Hvis vi snakket litt høyere kunne vi reddet noen menneskeliv her og der

Av
DEL

MeningerFolk rundt oss dør i branner, noen mister alt de har, og forsikringsselskapene (det vil til syvende og sist si – vi), tappes årlig for milliarder av kroner.

Ikke minst her i Drammen brenner det titt og ofte. Jeg tenker i mitt ikke helt stille sinn at hvis vi visste at det eksisterer noen fellestrekk for dem som oftest blir rammet av brann, så kunne det settes inn mer målrettede tiltak når det gjelder brannvern-arbeid, -opplysning og -kontroll.

Jeg har forhørt meg hos brannvesenet. De fører ingen statistikk som kunne avdekket høyrisikogrupper for boligbranner. Forsikringsselskapene gjør det helt sikkert, men jeg har en sterk følelse av at de aldri kommer til å offentliggjøre den oversikten. Det kunne føre til stigmatisering – noe vi ikke skal ha noe av, selv om det kanskje kunne reddet noen menneskeliv her og der.

Alle vi andre, vi mener jo vi «vet», bare fra å følge med i lokalavisen, at det må være mulig statistisk å trekke ut grupper som er overrepresentert når det gjelder branner. Dette er jo så lett. Tell opp antallet boligbranner i Drammen siste 12 måneder og se om du finner en fellesnevner eller overrepresentasjon blant dem som bebodde eiendommene. Jeg tenker at hvis man tok konsekvensen av det alle vet, men ingen føler de bør snakke om, og rettet opplysnings- og kontrollarbeidet mot den statistisk sett mest brannutsatte gruppen, så ville man spare mange liv, og veldig mange penger.

Jeg tenker når jeg sitter og forsøker å forme dette innlegget slik at det blir «spiselig» for avisas redaktører: «Har vi blitt et samfunn av hviskere som ikke tør å snakke høyt om årsak og sammenheng, noe som i brannvernsammenheng fører til at menneskeliv går tapt?»

Hvisking var, slik jeg husker det, noe vi drev med i barneskolen. Ja, og i forsvaret da, når fi var i umiddelbar nærhet. Nå merker jeg det imidlertid stadig oftere – jeg har begynt å hviske igjen både skriftlig og muntlig. Muntlig skjer det ved at jeg er langt mer kritisk enn tidligere til hvem jeg ytrer meg til, og jeg flakker med blikket mens jeg snakker for å sjekke om noen utenforstående kan høre hva jeg sier. Når mottaker er «sikkerhetsklarert», og omgivelsene det samme, snakker jeg lavmælt, nærmest hviskende, om temaet jeg vil uttrykke min mening om, eller ha tilbakemelding på. Samtidig skanner jeg hjernen for å finne de mildest mulige ord og uttrykk for det jeg mener. Nå altså om målgruppestyrt brannvernarbeid.

For å ha håp om ikke å bli refusert/slettet av moderator blir det til at man uttrykker seg så hviskende og uforståelig at talsmannen for UD, den gang forholdet Kina/Norge var på det kaldeste, blir for krystallklar å regne.

Min bekymring nå er at hviskingen er forstadiet til stum. Er den det, så har vi virkelig et problem her i landet – i dette tilfellet når det gjelder målrettet brannvernarbeid. Håper dette var ullent nok.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags